Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet104trusler fra religiøse grupper har virket inn på deres arbeid. Følgelig er truslersom skjer ut fra fortolkninger av religion en utfordring for å sikre ytringsfriheten idagens Norge. I den sammenheng er det kanskje like interessant og utfordrendeat tre av ti i mediehusene mener at det ikke skal være tillatt å håne eller krenkereligion. Dette står i kontrast til den innledende presiseringen om at trosfrihetbør innebære at man skal ha anerkjennelse for retten til å tro hva man vil, men atdenne trosfriheten ikke innebærer at det man tror på er unndratt fra kritikk. Ogvidere at religionsfrihet fordrer religionskritikk fordi ulike religiøse forestillingerofte motsier hverandre.Et siste tema er da hva slags språk mediene bør bruke når de omtaler religioner,religiøse forestillinger og religiøse praksiser. Et moment er at ekstremisterikke får definere grensene for ytringsfriheten. Ta eksempelet med Hussain, somer dømt for brudd på norsk lov. Fra det empiriske materialet har det framgått attrusler hvor religion brukes som begrunnelse ikke er mer omfattede enn truslerfra kriminelle miljøer. Kort sagt, kriminelle må håndteres av samfunnet somnettopp det: kriminelle og enkeltstående elementer.En diskusjon om språkbruk i et flerreligiøst samfunn bør trolig ta utgangspunkti at ytringsfrihet er en grunnlovsfestet rett, men samtidig bør en væresensitiv for at premissene for offentlig debatt er andre i dag enn de var da Norgevar et mer homogent samfunn. For å ivareta ulike syn og sikre legitimitet er detdet hensiktsmessig å inkorporere minoritetenes egne erfaringer. Det sikrer atman snakker med framfor om de aktuelle gruppene. Tidligere i kapitlet referertejeg til det første dialogmøtet på Litteraturhuset. Fra det kan man trekke framerfaringer av betydningen, opplevelsen av utenforskap og mangel på respons.Det er velkjent og åpenbart at det ligger makt i språket vi bruker og begrepenesom nyttiggjøres for å fange inn virkeligheten. Av dette følger det at det pågåren kamp om definisjonene, deriblant hva det betyr å være norsk. Men jeg kunnelike gjerne inkludere spørsmål som hva det betyr å være kristen, muslim ellerreligiøs. Poenget er at tro, som andre samfunnsstørrelser, er et fenomen ibevegelse. Nettopp derfor må språket også være tøyelig, samtidig som noenbyggesteiner må stå fast. Ytringsfrihet og demokrati er blant dem, men deter også religionsfrihet. Spørsmålet – som går langt utover rammene for dettekapitlet – er om disse idealene kan legges til grunn uten at de kommer i etmotsetningsforhold. Utgangspunktet for dette kapitlet er imidlertid at religionsfrihetfordrer religionskritikk.I den sammenheng er det verdt å trekke fram et klassisk skille i sosiologien,mellom verdikonflikter og interessekonflikter. Dette skillet får en ny aktualitet somfølge av at offentligheten tilsynelatende er mer religiøs enn tidligere. I Norge ervi vant til at det pågår en tautrekking mellom grupper med interesser for et knaptgode. Et eksempel på dette er lønnsoppgjøret, hvor løsningen er å forhandleseg fram til et kompromiss som partene kan slutte opp om. Kompromisser erStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt