Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet95om nødvendigheten av å kunne publisere, var det flere som tok til orde for at altselvsagt måtte vurderes fra sak til sak.Når det gjelder hva som bør publiseres synes det heller ikke å være så storeforskjeller mellom majoriteten og minoritetene. Det kommer fram i kartleggingenav befolkningens holdninger til ytringsfrihet. I all hovedsak synes et snarere åvære sammenfallende oppfatninger (Staksrud m.fl. 2014:19 ff). Kartleggingenindikerer imidlertid at det er visse områder – som rasisme og trakassering – hvorminoriteter skiller seg ut med å være noe mer restriktive enn befolkningen forøvrig. Et spørsmål er likevel om det er hva som publiseres som utfordrer, ellerom det er vinklingen og måten publiseringen skjer på.Publisering versus vinklingI et intervju Vårt land (5. desember 2013) gjorde med Dagbladets kommentator,Marie Simonsen, forteller hun hvordan hets påvirker hvilke saker hun skriver om,og vinklingene hun velger. Simonsen forteller at hun på en dårlig dag lar være åta opp saker som hun vet at skaper masse reaksjoner.På en dårlig dag kvier jeg meg for å ta opp et tema som jeg vet fører til en skyllebøtte.Jeg tenker at «jeg orker ikke det i dag». Selv om jeg har blitt mer tykkhudet, så gårdet inn under huden.(…)Jeg vil ikke høres sutrete ut, for jeg har verdens beste jobb. Men det å leve med deninnsikten om at det finnes tusenvis av mennesker som bruker masse tid på å hatedeg, er en spesiell følelse, og noe de fleste vil unngå (Marie Simonsen i Vårt land05.12. 2013).Det er i den sammenheng relevant at Simonsen, som er en erfaren journalist,forteller at trusler og sjikane påvirker henne. Hun bryter dermed et tilsynelatendehellig prinsipp for journalister, om at alt skal trykkes, uansett. Jeg skalkomme tilbake til denne saken, nettopp fordi den utfordrer forestillingen om atytringsfriheten er å sette alt på trykk. Eller motsatt, at det å la være å trykke ensak er det motsatte av ytringsfrihet. Ikke bare Simonsen, men flere av informantenehar tatt til orde for en annen – og kanskje mer realistisk – framstilling avprosessen når saker velges eller velges bort. Det er mange viktig saker, og barenoen få blant dem provoserer. Ytringsfriheten må være å skrive om viktige saker,og viktighet blir ikke nødvendigvis avgjort av omfanget og styrken på reaksjonene.Dette kommer jeg tilbake til mot slutten av kapitlet.Gitt at resultatene fra surveyen gir et riktig bilde av situasjonen for norskejournalister, er det imidlertid ikke slik at kvinnelige journalister er mer utsatt fortrusler enn deres mannlige kolleger. Man kan imidlertid anta at karakteren ellerinnholdet i truslene er av en annen type. At de blant annet er mer seksualiserte,Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt