Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?22karakter, derunder om beskyldningen klassifiseres som ‘value judgment’ eller ‘factualstatement’, om den retter seg mot offentlig person eller privatperson, samt gradenav aktsomhet, derunder om og eventuelt i hvilken utstrekning media på publiseringstidspunktethadde holdepunkter i faktum for at påstanden var sann. Generelt vilytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger,videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter forat påstanden var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander,egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for atpåstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern. 6Det hører med til utviklingen at Stortinget i forbindelse med vedtagelse av nystraffelov (av 2005, som – visstnok på grunn av utdaterte datasystemer hos politiet– ennå ikke har blitt satt i kraft), avkriminaliserte omdømmekrenkelser ogvedtok en ny bestemmelse i skadeerstatningsloven, som regulerer erstatningsansvarfor rettstridige omdømmekrenkelser. I den sammenheng er vilkårene foransvar formulert for å samsvare med ovennevnte rettstilstand. Den nye bestemmelsen,skadeerstatningsloven § 3-6a lyder som følger:Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelseeller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning fortap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finnerrimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade avikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes fremav hans nærmeste.En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den ansesberettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved dennevurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørendefaktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkedeer tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenneinteresser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært iaktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.Selv om endringen i rettstilstanden, med hensyn til utvidelse av pressefriheten,har vært mest markant på injurierettens område, innebar den generelle inkorporeringenav EMK i norsk lov og av EMDs metode i norsk rettspraksis ogsåat utviklingen har preget måten som saker om forholdet mellom pressefrihetog privatlivets fred løses på. Også der har den bredere interesseavveiningenmellom hensynet til henholdsvis pressefriheten og personvernet, blitt avgjørendefor den rettslige vurderingen i konkrete saker. 76. Rt 2003 s 928 avsnitt 44, gjentatt sist i Rt 2014 s 152.7. Se høyesterettsavgjørelsene inntatt i henholdsvis Rt 2007 s 687 («Big Brother»), Rt 2008 s 489 («Plata»), Rt2008 s 1089 («Bryllupsfoto») og Rt 2009 s 265 («Memo»).Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt