Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?21det klare utgangspunktet var at dersom pressen hadde formidlet beskyldningersom objektivt sett angrep noens omdømme, ble den domfelt for krenkelse medmindre det ble ført såkalt «sannhetsbevis» for beskyldningens innhold. Dettegjaldt selv om det var snakk om videreformidling av åpne kilders beskyldninger,og selv om den angrepne hadde fått imøtegå beskyldningene.Riktignok hadde domstolene etterhvert åpnet for at hensynet til ytringsfrihetenog pressens rolle som offentlig vaktbikkje kunne tilsi at man operertemed et visst slingringsmonn for unøyaktigheter i journalistikk om temaer somhadde stor offentlig interesse, men dette fremsto i all hovedsak som snevreunntak fra hovedregelen om sannhetsbevis. Og henvisninger til EMK og EMDspraksis var nokså summariske og ble i mindre grad integrert i domstolenes rettsligeargumentasjon. Dette ble også påpekt av Ytringsfrihetskommisjonen, sommente at norsk rettspraksis på feltet på flere punkter var i strid med praksis fraEMD. Denne kritikken ble da også bekreftet henholdsvis like før og umiddelbartetter at Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin rapport, gjennom de ovennevntefellende EMD-dommene mot Norge.Dommene i EMD sammenfalt dessuten i tid med en annen, sentral rettsligbegivenhet: Stortingets vedtagelse i 1999 av lov om styrking av menneskerettighetenesstilling i norsk rett (menneskerettsloven). Denne loven bestemmerfor det første at EMK skal gjelde som norsk lov, og at der hvor det foreliggermotstrid mellom det som følger av EMK og det som følger av annen norsk lov(som for eksempel straffelovens bestemmelser om omdømmekrenkelser), skalnorske domstoler gi EMK forrang. Det fremgikk dessuten av forarbeidene tilloven at Stortinget med dette ønsket å gi blant annet EMK større plass i norskrett.Resultatet av disse noenlunde sammenfallende begivenhetene ble i løpet avnoen få år at Høyesterett til slutt forlot sin tidligere praksis, som var basert påden strengere strafferettslige tilnærmingen, til fordel for å vurdere injuriesakenei henhold til EMDs metode. 5 EMDs metode tok i større grad utgangspunkt ipressens rolle som offentlig vaktbikkje og samfunnets behov for en presse somkunne fylle denne rollen i den løpende samfunnsdebatten, uten unødig frykt forrettslige sanksjoner. Med dette som utgangspunkt skulle det foretas en bredereinteresseavveining mellom hensynet til pressefriheten og hensynet til personvernettil den som var blitt utsatt for uriktige eller udokumenterte beskyldninger.Fra en rettstilstand der sannhetsbevis var det sentrale kriterium, medhensynet til ytringsfriheten som en mulig, men snever grunn for unntak, ble dennye helhetsvurderingen, som er gangbar fremdeles, uttrykt slik:(…) Ved den konkrete avveiningen må foretas en vurdering etter flere kriterier. Avdisse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens5. Høyesteretts avgjørelse i den såkalte Norlandsposten-saken, inntatt i Rt 2002 s 764, som er nærmerebehandlet i Delutredning I, regnes som milepælen i denne sammenhengen.Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt