Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?201.3 Pressefriheten og personvernet – frastreng strafferett til av veining mellom tomenneskerettigheterUtøvelsen av pressefriheten kommer ikke sjelden i konflikt med enkeltindividerspersonvern – nærmere bestemt med vernet om den enkeltes privatliv og/elleromdømme.Kort fortalt består vernet av privatlivet i å beskytte enkeltindivider mot atopplysninger om deres personlige forhold, deres private liv, urettmessig bliroffentliggjort. Utgangspunktet er at nær sagt enhver opplysning om en identifiserbarpersons privatliv er beskyttet mot offentliggjøring. Det er ikke bare snakkom det helt private – det «hemmelige» – men om detaljer om alt hva en personforetar seg som privatperson.Omdømmevernets kjernegjenstand er individers offentlige omdømme,deres «gode navn og rykte». Det skal vernes mot angrep i form av urettmessigebeskyldninger om faktiske forhold. Enhver påstand om at noen har foretatt segnoe som omverdenen vil fordømme, vil normalt bli regnet som en ærekrenkendebeskyldning. Beskyldninger om straffbare forhold vil alltid bli ansettsom ærekrenkende, men også beskyldninger om forhold som ellers er egnettil å svekke vedkommende persons omdømme – moralsk, profesjonelt eller påannen måte – vil kunne bli regnet som ærekrenkende. Det er de udokumentertebeskyldningene man ønsker å verne mot.I moderne tid viser statistikk fra domstolene at det i Norge er denne konfliktensom har vært helt dominerende i rettssaker om begrensninger i den publisistiskefriheten – friheten til å publisere ytringer, uten å oppleve rettslige sanksjonersom erstatnings- eller straffeansvar i ettertid.Den vesentligste utviklingen siden 1999 dreier seg om hvordan domstolenehåndterer konflikten mellom pressefriheten og omdømmevernet – også omtaltsom injurieretten. Enkelt sagt dreier det seg om tiden før og etter tusenårsskiftet.I løpet av ett år – fra mai 1999 til mai 2000 – ble nemlig Norge dømt tre gangeri Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for krenkelse av EMK artikkel10 om ytringsfrihet. I alle tilfellene gjaldt det fellende, norske injuriedommerbehandlet av Høyesterett som siste instans. 4 Norge hadde aldri tidligere blittdømt i EMD for krenkelse av ytringsfriheten. Dette ble en katalysator for det somkan kalles et paradigmeskifte i norsk rett, først og fremst med hensyn til en betydeligendring i hvordan hensynet til pressefriheten blir integrert i dom stolenesjuridiske argumentasjon i slike saker.Norske domstoler hadde frem til da praktisert straffelovens regler omomdømmekrenkelser ganske strengt i henhold til lovens ordlyd. Dette innebar at4. Henholdsvis EMDs dom av20.05.99 i Bladet Tromsø mot Norge, EMDs dom av 25.11.99 i Nilsen og Johnsenmot Norge og EMDs dom av 02.05.00 i Bergens Tidende mot NorgeStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt