Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

9 Ytringsfrihetens kår i arbeidslivet189standarder er sosialt konstruerte oppskrifter på hvordan ulike deler av en organisasjonbør utformes. Disse fungerer som forbilder som spres på tvers av landog kontinenter. Til tross for at modellene er forskjellige, har de noen klare fellestrekk.Utflating av organisasjonshierarkiene, delegering av ansvar og beslutningsmyndighet,og bruk av insentivbaserte belønningssystemer er noen av disse.Til tross for delegering av ansvar, vektlegges like fullt ledelse sterkt. Ledelsesom eget fag betraktes gjerne som noe isolert, løsrevet fra institusjonelle strukturerog kultur (jf. «genereic magement» (se Sørhaug 2004, Trygstad & Hagen,2007:51; Vie 2012). Ledelsens rolle og deres personlige egenskaper står i sentrum.Ansattes deltakelse kobles gjerne til «empowerment» og «commitment»,der målet er å øke den ansatts ansvar for bedriftenes utvikling og vekst. Ledelsensmakt til å gjennomføre sine beslutninger til tross for motforestillinger ogmotstand fra sterke profesjonsgrupper, tillitsvalgte og arbeidstakere for øvrig,vektlegges. I et slikt perspektiv kan det å strømlinjeforme informasjons- og kommunikasjonsstrømmenevære viktig. Dette vil kunne effektivisere beslutningsprosesseneog redusere støy. Det å ha kontroll på hva som sies offentlig omindre forhold i virksomheten, dens produkter eller tjenester vil også være viktigfor å kunne forme virksomhetens omdømme (Hagen & Trygstad, 2007). Et annetklart fellestrekk, og som springer ut av det som er sagt over, er at det er ansatterollensom vektlegges. Rollen som fagutøver eller som borger kan i beste fallssies å bli underkommunisert, eller endog motarbeidet, i disse modellene for godledelse og organisering.Utviklingen i offentlig sektor har beveget den politiske organisasjon i retningav selskapet som idealtype (Brunsson 1994). Mens den politiske organisasjonskal reflektere innbyggernes varierte og ofte motsetningsfylte normer, verdierog ideer, skal selskapet som idealtype generere effektiv og koordinert handlingfor å være mest mulig lønnsom (ibid. s. 327). I denne prosessen kan detå begrense profesjoner, tillitsvalgte og andre arbeidstakeres deltakelse både idiskusjoner og beslutninger framstå som viktig, for å begrense divergerende synsom kan bidra til diskusjoner som dertil kan føre til at prosesser og beslutningertar lengre tid. Dette vil uformelt kunne påvirke ytringsfriheten. Innenfor NPMhar det vært et klart ønske om å redusere profesjonenes makt og innflytelse(Michelsen & Ousland, 2004, Trygstad 2004), noe som også kan tenkes å hapåvirket profesjonenes ytringsmuligheter i det offentlige. En undersøkelse gjennomførtblant medlemmene til Norsk sykepleieforbund, Utdanningsforbundetog Politiets fellesforbund i 2014, der den store majoriteten arbeider i offentligsektor, peker i en slik retning. Rundt 40 prosent av de spurte svarte at kravenetil lojalitet fra den øverste administrative ledelsen har økt i løpet av de sisteårene. Videre svarer rundt tre av ti at mulighetene til offentlig å komme medkritiske kommentarer til prioriteringer gjort av den øverste administrative og/eller politiske ledelse på sitt fagområde har blitt dårligere (Oslo redaktørforening/Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt