Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

8 Ytringsfrihet og sosiale medier180Figur 8-6 viser at ganske mange er villige til å videreformidle informasjon somde selv er enig i, men som de med seg selv vet at de fleste andre er uenig i.19 prosent sier at de aldri lar være å dele innhold på dette grunnlaget, og 21,7prosent sier at de sjelden gjør det. Likevel viser analysen at denne typen selvbegrensningforekommer. Hvis vi som ovenfor slår sammen de gruppene somgjør dette, fra «alltid» til «noen ganger», utgjør de samlet sett 44,6 prosent.I Sunsteins kaskadelogikk ligger det at individuelle valg kan skape kollektiveeffekter. Hvis mange nok jevnlig lar være å dele informasjon i lys av det de trorandre mener, vil dette kunne bidra til konformitet. Tilbøyeligheten til å la være ådele informasjon i sosiale medier i lys av flertallets mening stiger med økendealder og med økende høyre-politisk orientering, samt med personlig tilbøyelighettil selvbegrensning.Konklusjon: ytringsfrihet i sosiale medierSosiale medier utgjør sentrale plattformer for borgernes ytringer i Norge. I dettekapitlet har vi undersøkt hvorvidt og hvordan mulighetene til ytring i disse foraenebegrenses av faren for ubehagelige opplevelser, og av sosiale prosessersom fører til en selvpålagt taushet fra individenes side – enten av frykt for å støteeller av frykt for å skille seg ut.Sosiale medier utgjør en spesiell teknologisk og sosial kontekst for ytringer.Den potensielle synligheten til informasjon som blir lagt ut og delt, søkbarhetenog muligheten for vid spredning, kan skape en forsiktighet hos individene omhva de ytrer seg om. At informasjon formidles gjennom ulike typer nettverk,kan også potensielt skape prosesser der man blir spesielt opptatt av normativeføringer og hva andre mener om en sak. Spørsmålene vi har stilt om folks villighettil å ytre seg på tross av slik risiko i sosiale medier, viser at hensynet til ikke åsåre eller støte og til ikke å skille seg ut eller bli latterliggjort, potensielt spillerinn for mange i forhold til ytringer i sosiale medier. Da vi spurte mer spesifikt omhvordan respondentene tenker når de vurderer om de skal skrive og dele noe isosiale medier, så vi likevel at ganske mange sjelden eller aldri la bånd på seg avfrykt for eget omdømme. De sosiale prosessene som oppstår i sosiale medierkan likevel fungere sterkt begrensende hvis en stor nok andel begrenser detde skriver av hensyn til eget omdømme, eller av hensyn til at de ikke vil skilleseg ut. Slike prosesser skaper ifølge Sunstein (2003) en fare for konformitet oggruppetenkning på systemnivå.En annen grunn til å ikke ta i bruk de mulighetene til ytring som finnesgjennom sosiale medier, kan være frykten for ubehagelige erfaringer, mobbingog trakassering. Når respondentene i undersøkelsen vurderer denne risikoenopp mot andre former for risiko ved å delta, kommer den lavere enn hensynettil omdømme og hensynet til ikke selv å støte andre. Men når vi går direkteinn på erfaringer med ubehageligheter og trusler, ser vi samtidig at deler avStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt