Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

12InnledningDenne rapporten omhandler erfaringer og holdninger til ytringsfrihet som verdi iNorge. Den tar pulsen på vurderinger av den frie ytring i befolkningen generelt,og blant enkelte grupper og profesjoner som med sitt virke eller bakgrunn kansies å ha et nærere eller mer sårbart forhold til den offentlige ytringen enn andre.Forfatterne bak rapporten undersøker den offentlige ytringens status, innbefattethva som trekker denne statusen ned eller løfter den. Kunnskapen som ligger tilgrunn baserer seg først og fremst på befolkningens og gruppers vurderinger.Selv om rapporten inkluderer en gjennomgang av rettstilstanden når det gjelderpressefriheten, og dessuten mediebransjens syn på de strukturelle endringerden for øyeblikket gjennomgår, ligger tyngdepunktet av det som her presenteresikke på offentlig politikk eller på ytringsfrihetens formelle strukturer. Fokusrettes først og fremst mot betingelsene for deltagelse i det offentlige ordskifteti Norge, sett fra befolkningens og fra ulike profesjonsgruppers side. Vi har ikkehatt som ambisjon å se dette i en historisk sammenheng, men gir en oversiktover dagens situasjon.Vårt prosjekt overtok stafettpinnen fra Ytringsfrihetskommisjonen, menvi fortsatte på vår egen måte. På slutten av 1990-årene la kommisjonen fremen omfattende utredning som munnet ut i forslag til endringer i Grunnlovenspgf. 100. Dette var et bemerkelsesverdig kommisjonsarbeid som grep anarbeidet om ytringsfriheten som et normativt tema. Det var kommisjonensmandat. Når kommisjonens utredning fremdeles er meget leseverdig og relevanthar det sin bakgrunn i at den forholdt seg prinsipielt til denne grunnleggenderettigheten. Den bestilte empiriske undersøkelser som diskusjonsgrunnlag, menytringsfriheten ble konsekvent drøftet i lys av demokratiet som samfunns- ogstyreform. Kommisjonen diskuterte også aktuelle spørsmål som politisk reklameog blasfemi, men da prinsipielt, ikke ut fra andre politiske målsettinger someksempelvis motvirkning av økonomiske forskjeller. Selv om kommisjonenble ledet av en historiker og ellers var representert ved ulike profesjoner ogviten skapelige disipliner, ble ytringsfriheten adressert som et grunnleggendenormativt spørsmål.På bakgrunn av forandringer i det norske samfunnet, som alt var på god vei i1990-årene og akselererte etter tusenårskiftet, ble det naturlig og påkrevet medet supplerende perspektiv på ytringsfrihetens kår i Norge. Vi har tatt utgangspunkti tre endringstendenser:Det gjelder for det første den kulturelle og religiøse pluralismen. Ledendedemokratiteoretikere som John Rawls, Ronald Dworkin og Jürgen Habermastok dette som et grunnpremiss i sine arbeider om det liberale demokrati påbegynnelsen av 1990-årene. Også i Norge er verdimangfoldet for lengst blittStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt