Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge57mediene ikke snakker med eller på vegne av minoriteter, men snarere om dem,som Hadia Tajik påpekte i forordet til boken Svart på hvitt (2001). For det andreved at de som faktisk slipper til ikke selv kan definere hvilken rolle de ønsker åta, men «tvinges» til å representere bestemte synspunkter eller grupper, slikEide (2010) har vist i en tidligere undersøkelse. I hvilken grad er dette en treffendeanalyse av situasjonen for minoriteter i den norske offentligheten i dag?Opplever informantene i denne studien at de har tilgang offentligheten? På hvilkepremisser skjer i så fall denne deltakelsen?Tilgang til offentlighetenEt kriterium for å bli valgt ut til denne intervjuundersøkelsen var aktiv deltakelse iden norske offentligheten. Derfor har alle personene vi har snakket med alleredetilgang til de tradisjonelle mediene – om enn i ulik grad. Enkelte i utvalget kansies å være det en av informantene karakteriserer som «hypersynlige», altså atde er velkjente stemmer som har fått omfattende oppmerksomhet i medieneover en lengre tidsperiode. Andre er mindre profilerte, enten fordi de på grunnav sin unge alder nokså nylig har entret offentligheten, eller fordi de har valgtå engasjere seg mer selektivt i deloffentligheter, for eksempel ved å skrivekronikker i bransjeblader for å sikre seg mest mulig direkte innflytelse. Særliginformantene fra organisasjonslivet har gjort slike vurderinger.Selv om samtlige informanter i dag opplever at de har tilgang til mediene,har det likevel ikke alltid vært slik. Mange av de erfarne informantene forteller atmediene lenge var nokså uinteressert i deres perspektiver, og at det kunne værevanskelig å komme på trykk med for eksempel en kronikk i riksdekkende medier.I denne gruppen er det også flere som er skeptiske til norske mediers kunnskapom og kompetanse på spørsmål som har med etnisk mangfold å gjøre. En avinformantene, som har vært en meget synlig skikkelse i norsk innvandringsdebatti en årrekke, uttaler for eksempel at «de fleste mediehus hadde en blendahvitstab på 1990-tallet» og at det stort sett er slik fremdeles. Ifølge ham har redaktørerog journalister svake nettverk i minoritetsmiljøene, noe som fører til enfeilaktig og ensidig fremstilling av saker som har med integrasjon og mangfoldå gjøre. Denne informanten har selv opplevd vanskeligheter med å få etnisknorske journalister til å ta på alvor forekomsten av rasisme og diskriminering idet norske samfunnet:La meg si det sånn: Hvis jeg går til en norsk-pakistansk journalist og rapporterer omrasisme, så trenger jeg ikke å si mer. Han vet, fordi han mest sannsynlig har noeerfaring selv, fordi han har opplevd det selv eller en slektning eller venn av ham haropplevd det. Men hvis jeg går til Ola, må jeg overbevise ham.Det synes klart at de eldre, erfarne informantene har andre opplevelser avdeltakelse i norsk offentlighet enn de yngre. Dette har nok dels med generasjonsforskjellerå gjøre, at det å være født og oppvokst i Norge gir en annenStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt