Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?25av borgernes fortrolige kommunikasjon. Adgangen til å benytte telefonavlyttingog annen hemmelig kommunikasjonskontroll gjaldt kun ved etterforskning avallerede begåtte forbrytelser, og da bare ved skjellig grunn til mistanke om overtredelseav straffelovens bestemmelser om krenkelser av rikets sikkerhet ellernarkotikaforbrytelser.De store utvidelsene av myndighetenes fullmakter til kommunikasjons kontrollbegynte først samme år, i 1999, og har senere blitt utvidet i flere omganger.I Delutredning II er nærmere detaljer om alle trinnene i denne utviklingenomhandlet. Her skal jeg kun trekke frem de mest dramatiske endringene, samtillustrere hvorfor de bidrar til å undergrave både den generelle kommunikasjonsfrihetenog derigjennom særlig kildevernet og dermed også pressefriheten.1.4.1 PSTs fullmakterFrem til 2005 var det slik at politiet, herunder Politiets sikkerhetstjeneste (PST),først kunne benytte seg av metoder som hemmelig kommunikasjonskontroll,når det var skjellig grunn til mistanke om at den som ble utsatt for dette haddebegått en straffbar handling. Man holdt seg til det tradisjonelle utgangspunktet ien demokratisk rettsstat; at slike, alvorlige tvangsinngrep i enkeltindividers sivileog politiske friheter, kun tillates når det er konkret mistanke om at vedkommendeselv har brutt samfunnets normer.I 2005 vedtok imidlertid Stortinget en bestemmelse i politiloven § 17d, somga PST anledning til å ta i bruk blant annet hemmelig kommunikasjonskontrolli rent forebyggende øyemed – altså før det en gang var begått noen straffbarhandling. Grunnvilkårene fremgår av bestemmelsens første ledd:Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste tillatelse til som ledd i sin forebyggendevirksomhet å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a,202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216 m dersom det er grunn tilå undersøke om noen forbereder en handling som rammes ava) straffeloven § 147 a [terror, forfatterens bemerkning],b) straffeloven §§ 90, 91 og 91 a [befatning med informasjon som bør holdes hemmeligav hensyn til rikets sikkerhet, forfatterens bemerkning] ellerc) straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmerav Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanterfor tilsvarende organer i andre stater.Det fremgår dessuten av resten av lovendringen at sjefen eller assisterende sjeffor PST, dersom det hastet, har kompetanse til å beslutte dette uten forutgåendekjennelse fra retten – såkalt hastekompetanse.Inngrepet skjer (for så vidt naturlig nok) i hemmelighet både for offentlighetenog for den som rammes av det, og selv der hvor begjæringen behandles ihemmelig rettsmøte av retten i forkant, skjer det ingen reell kontradiksjon. DenStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt