Ytringsfrihet Hovedrapport DIG (3)

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014134med 22. juli, der den danske regissøren Christian Lollike ble kritisert for å villesette opp et teaterstykke om morderen allerede høsten 2011, og den franskeforfatteren Laurent Obertone ble i 2013 kritisert for å legitimere ham i sin bokUtøya. Mer prinsipielle debatter om personvern og privatlivets fred kan oppståi forbindelse med skjønnlitterære verk, blant annet slik det gjorde med HanneØrstaviks bok, da en bekjent mente seg uheldig utlevert og tok til «motmæle»i en artikkel i tidsskriftet Samtiden. Spesielle problemer knytter seg til såkalte«nøkkelromaner», som på den ene siden krever å bli lest som fiksjon, men påden annen side åpenbart benytter levende personer som modeller og nettopptilbyr leseren en lett gjenkjennelig kobling mellom fiksjon og virkelighet. Og endaverre kan det bli i den mer selvbiografiske sjangeren, der intime utleveringer eri ferd med å bli norm heller enn unntak. En ny standard må sies å være skaptav Karl Ove Knausgårds nærgående jeg-fortelling i 6 bind, der tidligere venner,familie og ikke minst ham selv ble utlevert. Forlaget hentet inn assistanse fraadvokater, og Knausgård og forlaget vurderte fortløpende den kunstneriskeytringens grenser. Så langt er ingen saksmål reist.Den kunstsosiologiske kontekstDen viktigste konteksten som kan tenkes å strukturere kunstnerisk ytringsfriheti Norge er den som knytter seg til kunstproduksjonen selv. Med kunstsosiologenHoward Becker kan vi konstatere at det ikke finnes kunst som bare ett menneskestår bak (Becker 2008). Det er alltid et samarbeid mellom flere personer, mellommange kompetanser og profesjoner, institusjoner og organisasjoner, som gjørkunsten tilgjengelig. I mange tilfeller er det best å tenke seg en kunstner somen som behersker vriene og komplekse produksjonsprosesser: Alle kan ha enkunstnerisk ide, men bare kunstneren vet hva som skal til for å bringe den heltfrem til torgs. Det innebærer for eksempel å vite hvordan kunsten skal formesfor å bli forstått og verdsatt i forhold til de rådende kunstuttrykk. Det innebærerå ha løpende kontakt med andre kunstnere, med kuratorer og redaktører, galleristerog samlere, og å kontrollere eller aktivt forme sin offentlige personae som«kunstner» i media. Når vi skal forstå hvordan den kunstneriske ytringsfrihetenoppleves i praksis, må vi også studere den avhengigheten og de maktrelasjonenesom utspiller seg i kunstfeltet. Når problemstillingen stilles slik, handlerden om makt og kontroll over kunstproduksjonen. På ulike stadier kan det tenkesat kunstnere møter motstand eller motkrefter som er med på å forme kunstprosessen.I vurderingen av hvor god en kunstnerisk idé faktisk er, må kunstnerengjennomtenke resepsjonen og publikums antatte reaksjoner. Alternativt må mantro på seg selv, og i større eller mindre grad «være kompromissløs» og «stole påseg selv». Men for å kunne utgi på et anerkjent forlag eller stille ut i et etablertgalleri, er det nødvendig for en kunstner å forholde seg til gallerienes redaksjonelleeller utstillingsmessige strategier. Innenfor den visuelle kunsten fremhevesStatus for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt