Perspektiver på inklusion

Den besværlige kategoriseringen
101
Grensedragning og problematiske kombinasjoner
Kategorisering og grensedragning er ikke bare et problem i pedagogisk og spesialpedagogisk
sammenheng. Gruppering og grensedragning er også en utfordring
i mange samfunnsmessige og mellommenneskelige sammenhenger. Innenfor
sosialantropologien møter vi den blant annet når det er snakk om kultur og etnisitet.
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen (1994) avviser forestillingen om
kulturelle øyriker, og skriver at renhet og skarpe grenser bare fins på tegnebord
og kart. I samfunnsvitenskapene kategoriseres mennesker ikke desto mindre med
referanse til for eksempel kjønn, nasjonalitet, kultur, etnisitet og sosial klasse.
Kirsten Hastrup (2004) skriver om kultur som distinksjon, kultur med vekt på
grensen mellom innenfor og utenfor. Selv om det er mennesker som kategoriseres
som enten tilhørende eller ikke tilhørende kulturer, dreier kategoriseringen seg
like mye om kulturer som sådan.
Hastrup (2004) viser blant annet til Fredrik Barth som er kjent for å ha forsøkt
å flytte antropologiens fokus fra kulturelt innhold til kulturelle relasjoner. Ifølge
Barth (1994) er ordene kultur og samfunn belastet med tvilsomme forutsetninger
om holisme og integrasjon. Et viktig poeng er at det er variasjon og uenighet innad
i en kultur og at en kultur ikke er noe lukket univers. Dette er imidlertid ikke
til hinder for kulturell grensedragning. Etnisitet er følgelig relasjonelt fundert,
altså et grensedragningsfenomen, og ikke en egenskap ved kulturen. Men når
grensene først er dratt, begynner de å virke, og grensene naturaliseres gradvis.
Med referanse til Gellner, skriver Hastrup at de minste kulturforskjeller kan
brukes til å skape maksimal distinksjon. Slik vil selv små kulturforskjeller kunne
bidra til ekskludering.
Relasjonsperspektivet er altså framtredende i samfunnsvitenskapelig kulturforståelse
også. Kapittel 2 i Eriksens (2010) bok Samfunn har rett og slett tittelen
Det relasjonelle. Kapitlet dreier seg mye om grupperelasjoner, som relasjonen
mellom norske muslimer og etniske nordmenn, men han fokuserer også på at
gruppeidentitet kan dreie seg om relasjonell posisjonering i form av både kontrastering
og matching. Slik sett er gruppeidentitet en relasjonell konstruksjon.
Eriksens forståelse av enkeltindivider er ikke like eksplisitt formulert, men i
kapittelåpningen sier han at ingen er uenig i at identitet er relasjonell, og framhever
den enkeltes individualitet og at personer er forskjellige fra hverandre. Han
fortsetter: ”men ettersom de er forskjellige fra hverandre på ulike måter, fremstår
de som ulike og unike på forskjellige måter når de relaterer seg til ulike unike
andre” (Eriksen, 2010, s. 42).
Eriksen tar også opp et annet viktig poeng i inkluderingssammenheng. Ulike
kategoriseringssystemer behandles ikke alltid som likeverdige. Med henvisning