Perspektiver på inklusion

Alna mellom drabantbygd og hypermangfold
85
Ildsjelene har noe felles. De bruker mye av sin fritid på å skape sosial integrasjon.
De har et stort og allsidig nettverk, de husker personer de har møtt, og
mange finner det både trygt og naturlig å komme til dem med sine problemer. De
fungerer som edderkopper i nettverk, men det de fanger er ikke fluer men personer
som ellers ville ha vært litt mer frittsvevende, litt mer isolerte, eller kanskje litt
mer spunnet inn i familiens kokong. Disse personene, som finnes i mange, men
ikke alle lokalsamfunn, spiller en sentral rolle i den praktiske sosiale integrasjon,
og de gjør det qua individer, ikke som uttrykk for strukturelle faktorer. Som
Fredrik Barth skrev en gang: ”Ikke se på hva som skaper entreprenøren, se heller
på hva entreprenøren skaper” (Barth, 1963, s. 5).
I tillegg til sine personlige egenskaper og sosiale engasjement, har ildsjelene
det felles at de ønsker å tilføre Løvlia identitetsmessige trekk som gjør stedet til
et genuint lokalsamfunn slik det forstås i Norge generelt. En av dem snakker
for eksempel om ‘drabantbygda vår’, og skaper følgelig bevisst en symbolsk
forbindelse til la Norvège profonde, det mytologiserte norske bygdesamfunnet
som i generasjoner har vært symbolsk viktig for norsk nasjonal identitet. Men
‘drabantbygda’ viser også til et tett integrert lokalsamfunn der innbyggerne ikke
bare opplever sterk stedstilhørighet, men også utgjør et moralsk fellesskap med
kollektivt ansvar for nærmiljø og infrastruktur.
Ikke alle Løvlias innbyggere uttrykker noe ønske om å bo i en ‘drabantbygd’,
altså et urbant miljø med mange av bygdesamfunnets trekk. En av våre informanter,
en etnisk norsk mann med høyere utdannelse, sier tvert imot at han selv har
bakgrunn fra et bygdesamfunn og opplevde det som frigjørende og en lettelse
å flytte til en løst integrert drabantby der det var mulig å forsvinne i mengden.
For ham var det storbylivets anonymitet som hadde vært Løvlias store attraksjon
i utgangspunktet, og han betraktet det som både urealistisk og lite ønskelig å
forsøke å gjøre drabantbyen om til et tett lokalsamfunn. For ham var en løs integrasjon,
der offentlige institusjoner fungerte og felles anliggender ble tatt hånd
om, tilstrekkelig, og så fikk folk velge selv hvor mye de ønsket å involvere seg.
Dette perspektivet kan være et viktig korrektiv til forskning som tar det for gitt at
beboere ønsker sterk tilhørighet til sitt hjemsted. Enkelte gjør jo ikke det. Under
et pilotprosjekt forut for Alna-prosjektet, fant Lykke Stavnes (2009) ut at hennes
hovedinformanter overhodet ikke identifiserte seg med Løvlia. For dem var Løvlia
bare et praktisk sted å bo, med t-bane og offentlige tjenester i nærheten, og et
relativt lavt prisnivå. De var heller ikke sterkt integrert i sin etniske gruppe, men
hadde sin primære sosiale tilhørighet til en protestantisk menighet som hadde
kirke i en annen bydel.