Perspektiver på inklusion

Den besværlige kategoriseringen
103
individer. Men hvis kultur er et relasjonsbegrep som har med grensedragning,
kontrastering og distinksjoner å gjøre, utfordres nettopp den essensialistiske
kulturforståelsen som indikeres med de ulike bindestreksbetegnelser og med
betegnelsen flerkulturell.
Individuelle og kollektive rettigheter
Kan kategorisering ha noen positive konsekvenser? Noe av det som gjør
kategorisering så utfordrende, er at det fins kategorier som utløser rettigheter.
Kategorisering kan derfor bli et spørsmål om tilgang til anerkjennelse, støtte,
ressurser og muligheter. Å bli klassifisert som statsborger innebærer for eksempel
å bli anerkjent som medborger og få tilgang til ulike statsborgerlige rettigheter,
både sivile, politiske og sosiale (Marshall & Bottomore, 1992). Tilsvarende vil
det å bli kategorisert som menneske med funksjonshemning, kunne utløse ulike
ytelser som for eksempel rett til spesialundervisning, tilbud om hjelpemidler og
tilgang til bestemte parkeringsplasser. I begge disse tilfellene dreier det seg om
individuelle rettigheter.
Statsborgerskap dreier seg om like rettigheter og å bli anerkjent på linje med
alle andre borgere i landet, mens det å bli kategorisert som funksjonshemmet
dreier seg om å bli anerkjent som spesielt behovstrengende. Det siste representerer
et tveegget sverd: På den ene siden særskilte rettigheter og velferdsgoder,
og på den andre siden risikoen for å bli betraktet som ”annerledes”. I dette ligger
det en spenning mellom bruk av betegnelsen funksjonshemmet som en slags
velferdsstatlig konstruksjon og en potensielt stigmatiserende posisjon.
Menneskerettighetene assosieres med en grunnleggende respekt for enkeltindivider.
Ikke desto mindre har det i menneskerettighetssammenheng også vært
en viss vektlegging av grupperettigheter (Elliot, 2014). FNs vedtak av erklæring
for urfolks rettigheter i 2007 er et eksempel. I denne erklæringen slås det fast at
urfolk har rett til å bestå som eget folk, noe som blant annet innebærer en kollektiv
rett til å ta vare på sitt språk og sin kultur. Sammenligner vi med FNs konvensjon
om barnets rettigheter av 1989, ser vi en interessant forskjell: Barnekonvensjonen
tar sikte på å beskytte det enkelte barn, ikke barn som et særskilt ”folk” eller som
en særegen gruppe.
Vi finner også noe av den samme spenningen i den norske Opplæringslova.
Kapittel 6 har tittelen Samisk opplæring. Kapitlet slår blant annet fast at samer i
grunnskolealder har rett til opplæring i samisk og innvilger Sametinget rett til å
gi forskrift om opplæring i samisk språk. Sammenligner vi med §2-8 med tittelen
Særskild språkopplæring for elevar frå språklege minoritetar, ser vi en interessant forskjell:
Mens samer innvilges en ubetinget rett som urbefolkning, innvilges det som