Perspektiver på inklusion

Fra internasjonale prinsipper henimot inkluderende praksiser i skolen
31
Utgangspunktet er Salamanca erklæringens introduksjon av inkluderingsprinsippet
som en internasjonal målsetting.
Salamanca erklæringen og prinsippet om den inkluderende skole
Prinsippet om en inkluderende skole ble introdusert og fastslått på UNESCOs
konferanse i Salamanca i 1994. I tredje avsnitt av erklæringen oppfordres alle
lands regjeringer til å ”… vedta som lov eller politikk prinsippet om inkluderende
opplæring, ved å registrere alle barn i ordinære skoler, med mindre det er
tungtveiende grunner for å gjør noe annet” (UNESCO, 1994). Erklæringen bygde
på FNs tidligere menneskerettighetskonvensjoner og UNESCOs erklæringer om
”Education for All”, for det hadde vist seg nødvendig med en egen verdenskonferanse
med fokus på tilgang til utdanning for barn med spesielle behov. I
Salamanca erklæringen ble også begrepet ”special needs education” introdusert
om spesialundervisning innen rammene av den ordinære skole. FNs konvensjon
for mennesker med funksjonshemminger (United Nations [UN], 2006) fastholder
prinsippet om en inkluderende skole.
Et gammelt begrep
Ifølge Oxford Dictionaries kommer uttrykket inkludering fra det latinske
ordet inclusio (shut in – lukke inn). Det tas i bruk på engelsk på tidlig 1700 tall.
Nett-ordboken gir følgende relevante definisjoner i humanistisk og samfunnsvitenskapelig
sammenheng: 1) En inkluderende handling eller tilstand eller det å bli
inkludert i en gruppe eller struktur (The action or state of including or of being included
within a group or structure); 2) En person eller ting som er inkludert i en helhet (A person
or thing that is included within a whole (Inclusion, s.d.).
I nordisk debatt settes inkludering i sammenheng med integrering og ideen om
en skole for alle. Sistnevnte konsept er like gammelt som Kong Christian VIs to
Forordninger om en skole for alle og enhver i Danmark og Norge (Forordning
om Skolerne paa Landet i Norge, og hvad Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde,
1739). Norsk skolehistorie indikerer hvordan forståelsen av denne offentlige
intensjonen har forandret seg gjennom tiden. Med dagens blikk er det rimelig
å spørre hva myndighetene mente med ”alle” i 1739. Det er grunn til å tro at
de først og fremst la vekt på å grunnlegge en betalingsfri skole for allmuens
og landsbygdas gutter og jenter. Det er også grunn til å anta at en del barn,
særlig med funksjonshemminger, ikke var tatt med i regningen. Lovrevideringer
i Norge gjennom 1800-tallet indikerer at etter hvert som skolen ble utvidet med
flere fag, ble myndighetene oppmerksomme på noen barn som ikke fikk ta del