Perspektiver på inklusion

Fra internasjonale prinsipper henimot inkluderende praksiser i skolen
43
av Bubers (1947) drøfting av kommunikasjonsakten og de beslektede begrepene
dialogisk relasjon og inkludering.
Sammen med Noddings, Biesta og en rekke andre partnere skaper Sidorkin
antologien No Education Without Relation (Bingham & Sidorkin, 2004) som en
samlet presentasjon av relasjonspedagogikken. Her får omsorg og demokratiutvikling
rikelig plass. Men det stilles også spørsmål ved relasjonsbegrepets to
sider. Er all relasjon positiv? Hvordan står det til med relasjoner til fremmede? I
boka anvender Jaylynne N. Hutchinson (2004) og Bonnie L. McDaniel (2004) relasjonspedagogikken
i kritikk av marginaliseringen av minoriteter innen det kulturelle
mangfoldet på lignende måte som Noddings (2003). Men hverken de eller
Noddings drøfter relasjonene til barn med ulike funksjonsnedsettelser og vansker.
Det gjør Kristeva (2010) i sin psykoanalytisk baserte kritikk av forholdene for
funksjonshemmede. Hun diskuterer hvordan den funksjonshemmede oppfattes
som en fremmed i møtet med medlemmer av majoritetsbefolkningen; en fremmed
som vekker ubehagelige følelser av egen sårbarhet og avmakt. Konsekvensene
er usynliggjøring, nedprioritering og diskriminering – også av deres skolegang.
Men Kristeva har tro på at denne mentaliteten kan snus. Hun argumenterer for et
humanistisk etisk-politisk samfunnsprogram idet hun henter fram og revitaliserer
mottoet fra den franske frigjøringen i modernismens barndom: Frihet, likhet,
fellesskap – og legger til: i erkjennelse av alle borgeres sårbarhet.
Relasjonspedagogikk, funksjonshemming og den inkluderende skole
Biesta beveger seg i tekstene sine mellom 1) det ”dyadiske” relasjonsperspektivet
som plasserer kommunikasjon i det mellomrommet han konstruerer mellom
pedagog og elev, og 2) i et overordnet politisk-filosofisk perspektiv. I en artikkel
(2007) retter han oppmerksomheten mot forholdet mellom demokrati, opplæring
og spørsmålet om inkludering. Han konkluderer med at inkludering er en sentral
verdi ved ideen om demokrati og at demokratiets ideal inkluderer alle og enhver
– i opplæring så vel som i samfunnet forøvrig. Dette baserer han på det han kaller
en vid – i motsetning til snever – forståelse av forutsetningene for inkluderingsog
demokratibygging. Han tar også opp det klassiske problemet, som er nevnt
i andre del av denne artikkelen, vedrørende hvem som i praksis ansees som
inkluderte og hvem som da er ekskluderte. Videre drøfter han hvorvidt ansvaret
for inkludering av ekskluderte grupper ligger hos dem som er utenfor eller hos
de allerede inkluderte. Denne problematiseringen synliggjør ulike synspunkter
på ansvaret for inkludering som vi finner i inkluderingsdiskurser. Solveig Reindal
(2010) følger Biestas argumenter om at demokratiets ide, med inkludering som
en hovedpilar, begrunner opplæring for alle og at funksjonshemmede tilhører