Rapport om gjennomføring av AIFMD i norsk rett - Finanstilsynet

depotmottaker, hvem som kan oppnevnes som depotmottaker og de oppgaver og ansvar som
depotmottakeren skal ha. Det vises til lovutkastet kapittel x.
Arbeidsgruppen foreslår i henhold til artikkel 21(3)(a) og (b) at både kredittinstitusjoner og
verdipapirforetak kan godkjennes som depotmottaker for alternative investeringsfond, jf.
lovutkastet § 5-2 første ledd.
Direktivet åpner i artikkel 21(3)(c) første avsnitt for at også andre foretak enn kredittinstitusjoner
og verdipapirforetak, og som er underlagt betryggende tilsyn og regulering, kan oppnevnes som
depotmottaker dersom nasjonale myndigheter har åpnet for at slike foretak kan være
depotmottaker etter nasjonal lovgivning som gjennomfører artikkel 23(3) i UCITS-direktivet
(direktiv 2009/65/EF). Etter norsk rett er det kun kredittinstitusjoner som kan godkjennes som
depotmottaker for verdipapirfond (herunder UCITS-fond), jf. verdipapirfondloven § 10-3 første
ledd. Dette betyr, slik arbeidsgruppen forstår direktivet, at andre typer foretak ikke kan være
depotmottaker for alternative investeringsfond etablert i Norge etter denne bestemmelsen. For
alternative investeringsfond etablert i andre EØS-stater som har gjennomført denne
bestemmelsen, kan det oppnevnes slik depotmottaker. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det
innføres en bestemmelse tilsvarende artikkel 21(3)(c) første avsnitt for å klargjøre at en norsk
AIF-forvalter kan utpeke et slikt foretak som depotmottaker når hjemstaten for AIF-et har åpnet
for dette.
Artikkel 21(3) siste avsnitt åpner også for at andre enn de institusjoner som er nevnt i artikkel
21(3)(a) til (c) på bestemte vilkår kan godkjennes som depotmottaker. Forutsetningen er at disse
opptrer som depotmottaker for AIF-er som er lukket i minst fem år og som investerer i aktiva
som ikke må oppbevares i depot eller investerer i utstedere eller unoterte selskaper med sikte på
å oppnå kontroll. Dette alternativet vil dermed kun være aktuelt for AIF-er som har en begrenset
innløsningsrett og som investerer i andre aktiva enn finansielle instrumenter som kan oppbevares
i depot eller investerer i utstedere eller unoterte selskaper med sikte på å oppnå kontroll (slik
dette er definert i artikkel 26(5)). Dette vil for eksempel kunne gjelde aktive eierfond eller
eiendomsfond. Lukkede fond etableres gjerne for å gjennomføre investeringer i mindre likvide
eiendeler med sikte på mer langsiktig eierskap. Lukkede fond gjennomfører som regel langt
færre investeringer og realisasjoner, og vil i mange tilfeller også være basert på en modell for
innkalling av kapital i takt med behov, jf. kapittel 3.2.1.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør det åpnes for at andre enn kredittinstitusjoner og
verdipapirforetak kan oppnevnes som depotmottaker for denne typen fond. Bakgrunnen er at
lukkede fond, typisk aktive eierfond og eiendomsfond, gjerne har en annen type investorbase og
investeringsvirksomhet enn andre typer fond. Investorbasen vil typisk være mer snever og
sjelden mer enn et hundretalls. Ettersom fondet ikke tilbyr innløsningsrett, vil det ikke være
løpende tegninger eller innløsninger med tilhørende jevnlige inn- og utbetalinger og oppdatering
av andelseierregistre. Ofte vil fondene være basert på en modell for innkalling av kapital i takt
med fondets investeringsvirksomhet slik at fondets kontantbeholdning til enhver tid vil være lav.
Det foretas gjerne langt færre transaksjoner enn i et verdipapirfond. Aktive eierfond og
eiendomsfond foretar typisk noen titalls transaksjoner (kjøp og salg) gjennom levetiden.
Kontantstrømmer knyttet til investeringsvirksomheten blir derfor mer oversiktlig. Investeringene
skjer typisk i unoterte selskaper, og det er dermed sjelden behov for "oppbevaring" av fondets
78 (115)