Rapport om gjennomføring av AIFMD i norsk rett - Finanstilsynet

I følge artikkel 43 kan den enkelte EØS-stat tillate at alternative investeringsfond, enten generelt
eller for enkelte typer, markedsføres til forbrukere. Forbruker er definert i artikkel 4(1)(aj) som
en investor som ikke regnes som profesjonell kunde. En profesjonell kunde er i følge
definisjonen i artikkel 4(1)(ag) en kunde som regnes som profesjonell, eller som kan kreve å bli
behandlet som profesjonell etter Annex II til MiFID. Bestemmelsene er gjennomført i §§ 10-2,
10-4 og § 10-5 i verdipapirforskriften.
Dersom det tillates at enkelte typer alternative investeringsfond markedsføres til forbrukere,
forutsetter direktivet at det gjøres en særskilt vurdering av hvorvidt en bestemt type fond egner
seg for markedsføring overfor forbrukere. Myndighetene kan fastsette strengere regler for både
fondet og forvalteren som forutsetning for å markedsføre fondet til forbrukere. Dette gjelder
uansett om fondet markedsføres nasjonalt eller grensekryssende. Dersom det tillates at
alternative investeringsfond markedsføres til forbrukere, skal dette kunne gjelde uansett i hvilket
EØS-land forvalteren er etablert. Det skal ikke kunne innføres strengere regler eller tilleggskrav
for alternative investeringsfond etablert i en annen EØS-stat og som markedsføres
grensekryssende enn de krav som stilles til alternative investeringsfond etablert i det enkelte
EØS-land og som markedsføres nasjonalt.
I følge artikkel 43(2) skal de medlemsland som tillater at alternative investeringsfond
markedsføres til forbrukere innen 22. juli 2014 informere Kommisjonen og ESMA om hvilke
typer alternative investeringsfond dette gjelder for. Det skal også informeres om hvilke
tilleggskrav som er innført for slik markedsføring.
I følge punkt 71 i fortalen til direktivet skal verdipapirforetak som yter investeringstjenester ta
hensyn til eventuelle tilleggskrav når det vurderes hvorvidt et bestemt fond er egnet eller
hensiktsmessig som investering for en forbruker og hvorvidt det er tale om et komplekst
finansielt instrument.
15.4 Bakgrunnen for de norske reglene om markedsføring av spesialfond
De norske reglene om etablering og markedsføring av spesialfond er som nevnt inntatt i
verdipapirfondloven. Reglene trådte i kraft 1. Juli 2010 etter en lang utrednings- og lovprosess
som startet med at Finanstilsynet i 2003 fikk i oppdrag å vurdere «om norske fond på generelt
grunnlag fortsatt bør være avskåret fra å tilby enkelte produkter som kan innebære en høy
risiko». I mandatet fra Finansdepartementet ble det lagt til grunn at profesjonelle investorer selv
ville kunne foreta informerte investeringsvalg, forutsatt at investor mottok god og relevant
informasjon om de aktuelle fondene. Finanstilsynet ble bedt om å vurdere om det burde innføres
reguleringsmessige skiller mellom profesjonelle investorer og andre investorer.
I høringsnotatet fra 2004 foreslo Finanstilsynet lovendringer som la til rette for etablering av
norske spesialfond. Det ble foreslått at fondsforvaltningsselskaper skulle gis adgang til å tilby
produkter som kunne innebære høy risiko, men bare til en nærmere definert krets av personer,
såkalte «profesjonelle» investorer. For privatpersoner innebar forslaget et krav om en
finansformue på minst 5 millioner kroner og et minstekrav om at minste tegningsbeløp utgjorde
minst 500.000 kroner. Forslaget var begrunnet med at innføring av sentrale unntak fra
plasseringsregler ville svekke det lovbestemte investorvernet i så stor grad at spesialfond bare
burde kunne tilbys profesjonelle investorer. Reglene ville kunne føre til at enkeltpersoner som
etter en konkret vurdering måtte anses som profesjonelle, ikke ville kunne investere i
91 (115)