Rapport om gjennomføring av AIFMD i norsk rett - Finanstilsynet

forvaltningsselskap for verdipapirfond og som betegnes som spesialfond gjennom vedtekter,
eller utenlandsk spesialfond som Finanstilsynet har gitt tillatelse til å markedsføre i Norge.
Kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak kan i følge verdipapirfondloven §
9-1 forestå salg av nyutstedte andeler i verdipapirfond.
15.2.3 Markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS
Markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS (utenlandske nasjonale fond,
herunder utenlandske spesialfond) krever som nevnt tillatelse fra Finanstilsynet etter
verdipapirfondloven § 9-4. Det stilles en rekke vilkår for at slik tillatelse skal gis, blant annet at
det er etablert tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i
forvaltningsselskapets hjemland og Norge og at verdipapirfondet og forvaltningen er underlagt
betryggende tilsyn i hjemlandet. Dessuten må kravene til verdipapirfondet og forvaltningen gi
investorer i Norge beskyttelse minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i
nasjonale fond. Norge har på dette området inngått tilsynssamarbeid med EØS-stater og USA.
Det er gitt nærmere regler om markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS i
verdipapirforskriften § 9-3. I § 9-4 i forskriften er det gitt særskilte krav til hvilke opplysninger
som må fremgå ved søknad om tillatelse til å markedsføre utenlandske spesialfond. Dessuten er
forbudet mot å tilby utenlandske spesialfond til ikke-profesjonelle kunder inntatt i § 9-4 femte
ledd. Vilkårene for å gi tillatelse til å markedsføre utenlandske fond som ikke er UCITS
innebærer at adgangen i praksis er begrenset, selv etter at reglene for etablering av spesialfond
trådte i kraft 1. juli 2010.
15.2.4 Markedsføring av alternative investeringsfond som ikke er nasjonale fond
Markedsføring av alternative investeringsfond som ikke er nasjonale fond er underlagt et
fragmentert regelverk. Markedsføring av finansielle instrument falt bort som en egen
investeringstjeneste ved gjennomføringen av verdipapirhandelloven av 2007, blant annet med
den begrunnelse at andre investeringstjenester også omfattet markedsføringsfasen. Dersom det er
tale om å yte investeringstjenester, for eksempel formidling av finansielle instrumenter, utførelse
av ordre eller investeringsrådgivning krever dette tillatelse etter verdipapirhandelloven. Det
samme gjelder etter 1. januar 2013 for mellomannstjenester knyttet til andeler i selskaper som
reguleres etter selskapsloven, slik som andeler i kommandittselskap og ansvarlige selskaper,
dersom disse ytes overfor ikke-profesjonelle kunder. Hovedbegrunnelsen for utvidelsen av
konsesjonsplikten var å styrke forbrukervernet. Dette betyr blant annet at rådgivere for aktive
eierfond som er organisert etter selskapsloven ikke kan plassere andeler, eller formidle kjøp, salg
eller tegning av andeler i fondene til ikke-profesjonelle uten tillatelse etter
verdipapirhandelloven. Det er unntak for konsesjonsplikten for de tilfeller kunden påtar seg et
samlet forpliktet investeringsbeløp som minst svarer til fem millioner kroner.
Ved offentlig tilbud om tegning eller kjøp av omsettelige verdipapirer og ved opptak til notering
på norsk regulert marked plikter utsteder å utarbeide prospekt etter de nærmere regler som følger
av verdipapirhandelloven kapittel 7. Prospektene godkjennes av Finanstilsynet som
prospektmyndighet. Det er utsteders ansvar å sørge for at opplysningene i prospektet er
fullstendige og korrekte. Finanstilsynets kontroll og godkjennelse knytter seg utelukkende til at
utsteder har inntatt beskrivelser i henhold til en liste med innholdskrav. Finanstilsynet foretar
89 (115)