Da hadde vært litt kult visst vi hadde snakka strilsk om hondra år”

2.5.1.2 Fonologiske reglar
F1: Syllabisering. Vokalen fell vekk ved alveolar i ending. Etter /d, l, n, r, s, t/ blir den
trykklette stavinga /ɛn/ uttalt som / n /. Vokalen fell altså bort, og det heiter til dømes /vintɛ n /
og ikkje /vinteren/. /n/ i ending blir assimilert til /l/ slik at /l/ blir syllabisk. Døme: /skʉl/
(skulen).
F2: Monoftongering. Diftongane /ei/ og /øy/ fell saman med monoftongane /e/ og /ø/ når dei
er korte. Lang vokal dersom /t/ ikkje er ein del av stammen. Døme: greidde > /grɛde/. Hjå
yngre ser det ut til å verta annleis, slik at dei held på lang diftong og lar endinga ha kort
alveolar: /grɛi:de/.
F3: Avstemming. /g/ og /v/ blir ustemte, det vil seia til /k/ og /f/ framom den ustemte
konsonanten /t/: /li ja/ (inf.) mot /lakt/ (perf. part.), /ø:va/ (inf.) mot /ø:ft/ (perf. part.)
Mf1: Palatalisering av velarar. /k/ eller /g/ framom endingane nedafor vert bytta ut med ein
annan konsonant, nemleg / j/ eller / / (/bʊ: ɛ/ (boka) og /ʊɛ jen/ (veggen)). /k/ blir alltid
skifta ut med / /, medan /g/ vert til / j/ etter kort vokal, /j/ etter lang vokal og etter /ŋ/. I
desse tilfella får substantiva palatalisering av velarar: I eintal av hankjønnsord, i fleirtal av
hankjønnsord med /e/ og /ena/ som endingar i fleirtal (klasse to i underkapittel 3.5.3.1.1), i
eintal av hokjønnsord som ikkje endar på /a/ i oppslagsforma, i fleirtal av hokjønnsord med /e/
og /ena/ som endingar i fleirtal (klasse tre i underkapittel 3.5.3.1.2), i heile inkjekjønn.
Mf2: Vokalkorting i stammeutlyd. Trykktung vikalisme i stammeutlyd blir forkorta når han
kjem beint framom endingar med /d/ eller /t/. Døme: /grɛde/ (greidde), /grɛt/ (greidd/greitt).
2.5.2 Bøyingsverket
I eksempla som er brukte nedafor er dei fonologiske reglane brukte, dei har altså verka.
14