Da hadde vært litt kult visst vi hadde snakka strilsk om hondra år”

ligg til grunn for at språkbrukaren endrar det han meiner kan misforståast, og det kan vera ei
slags orsaking for å ”knota”.
3.4.2.1.1.3 Alder og tilpassing
Tilpassing er ulike fenomen for unge og vaksne. Barn har mykje større lingvistisk fleksibilitet
enn vaksne, så tilpassing vil skje fortare og i langt større grad enn mellom vaksne. Dette gjeld
spesielt fram til barna er åtte år. (Trudgill, 1986:31.) I Øygarden vil dette mest truleg visa seg
mellom ungdomsskuleelevane. I og med at dei var barn då alle bruene var på plass, vil ein
kanskje kunna anta at dei i langt større grad enn vaksne vil ha akkomodert til bergensk, jamfør
hypotese om at barn bruker mindre tradisjonelle former enn dei vaksne. At mange flyttar ut i
Øygarden, og at barn av foreldre frå Bergen og frå Øygarden i barnehagar og på skular
omgåst med kvarandre, er nok ein viktig faktor.
Om det er muleg med total tilpassing, kan ein finna ut ved å sjå på barn, i og med at deira
rolle er så viktig når det gjeld innovasjon og dialektblanding. Trudgill skriv at ”It is a matter
of common observation, (…) that children use the dialect and accent of their friends, and not
those of their parents or teachers” (1986:31). Trudgill peikar likevel på at det finst grenser for
graden av fonologisk tilpassing sjølv for små barn (1986:32).
3.4.2.2 Identitet
Språket har ein identifiseringsfunksjon slik som så mykje anna. Det er slik at me gjerne vil
vera som andre rundt oss, og det kan ein markera ved klesstil, frisyre – eller språk. Visse
felles sosiale språknormer finst det, og det må det vera for at me skal kunna forstå kvarandre.
Le Page og Tabouret-Keller (1985) seier at språkleg åtferd er identitetshandlingar. Individet
synleggjer ved hjelp av språket identiteten sin og søket etter sosiale roller. Altså uttrykkjer me
gjennom språket kven me er, og kven me vil vera. Dei språklege normene til den gruppa ein
vil identifisera seg med, er dei ein følgjer. I stabile og homogene samfunn fungerer
identifiseringsfunksjonen til språket som ei konserverande kraft, og det vil gjerne ikkje vera
så aktuelt å velja mellom grupper å identifisera seg med, då språket og språknormene òg vil
vera stabile. (Sandøy 1996:137.) Men som ein har lært i kapittel to om Øygarden kommune,
så finst det lite grunnlag for å seia at det er slik i Øygarden. Ikkje berre har samfunnet fått
mange nye innflyttarar, men det har òg vorte meir ope og heterogent. Det er tale om sosial og
geografisk heterogenitet. Det er rimeleg å tru at det i Øygarden har oppstått nye sosiale
32