Da hadde vært litt kult visst vi hadde snakka strilsk om hondra år”

vert erstatta med regionalt og nasjonalt utbreidde språktrekk (Omdal 1994:225). Mellom
bygder i Hordaland kan eg nemna eit døme på felles utvikling dei imellom med substantiv.
Det ser ut til at ei ending med /-ena/ spreier seg. I utgangspunktet har ein del dialektar i
Hordaland hatt /-ena/ som ending i hokjønnsord. Intuitivt meiner eg det ser det ut til at det
spreier seg, men ikkje berre i hokjønn. Det finst både i inkjekjønn og hankjønn, slik at ein
enkelte stader kan høyra husena, jentena, guttena. Dette trekket finst ikkje i bergensk bymål.
Der heiter det husene, jentene, guttene.
Det er ikkje slik at regionalisering i seg sjølv er ein forklaringsmodell for språkendring på
lik linje med til dømes tilpassingsteorien, men det kan seia noko om retninga i
språkutviklinga. Den språklege utviklinga heng saman med samfunnsutviklinga, og det har
dei siste åra utvikla seg sterke regionssenter.
For å bruka omgrepet region i ei gransking som denne, må det definerast uavhengig av det
språklege for å unngå sirkelslutningar. Omgrepet kan definerast på fleire plan. Det kan
definerast som funksjonell, kulturell eller mental region. Kulturell og mental region er region
på meso- og mikronivå, og samhandling mellom grupper og individ står i fokus. Indre krefter
heldt regionen saman. Funksjonell region er region på makronivå, og er danna av ytre krefter.
(Haugen 2004:38f.) Det er denne siste typen region eg bruker i denne oppgåva, og for å
definera omgrepet region på dei premissane, må den knytast til kommunikasjon, kultur,
økonomi osb. (Sandøy 2003:230.) Det kommunikative i regionen har ført til det sosiale. Som
eg viste i førre kapittel (3.4.2.3.4) dominerer Bergen over Øygarden både sosialt, økonomisk
og kulturelt. Det same gjeld for Bergen andre omland. Derfor meiner eg det ikkje er urimeleg
å kalla i alle fall Hordaland for ein region.
3.5 Nivellering: endringsmønster
Trudgill definerer omgrepet nivellering slik: ”implying the reduction or attrition of marked
variants” (1986:98). Med dette meiner han at situasjonar med dialektkontakt og individuell
akkomodasjon fører til at dei markerte formene forsvinn og blir erstatta av sosialt umarkerte
former (jf. 3.4.2.1.1.2), og det handlar om prestisje, status og identitet. Vanlegvis er det slik at
lokale språknormer må vika for former som er meir utbreidde i regionen eller landet. (Hernes
2006:43.) Ifølgje Paul Kerswill er resultatet av regional dialektnivellering at talet på aktuelle
variantar av visse språklege variablar innafor eit dialektområde minkar. Det vil medføra
mindre skilnader mellom dialektane i området, som igjen vil føra til ei homogenisering av
talemålet. (Kerswill 2002b:671.)
39