Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

gjør på tinget om Ytter-Nesjes odel. Aslac på Lodensæthre har følgelig
levd tidligere enn 1513 og er - synes det - nu død.
For å få det fulle tilbakesyn i betydningen av at Aslac på Lodensæthre
er med i dette dokument, må vi kjenne et eldre dokument om
samme odel, nemlig et diplom utstedt på Frei i Nordmøre palmesøndag
1480*). - Den Eivind Skropp som nevnes sammen med Aslac
på Lodensæthre i det første dokument må være den Skropp eller Skraap
som ,,Skråpgården” i kaupangen på Veøy har navn etter, eller en av
denne manns ettermenn.**)
Den krets av personer Aslac på Lodensæthre her forekommer
sammen med, og den sak han opptrer i, synes å tyde på at han på
et eller annet vis står i forbindelse med Aspøyætten eller erkebiskopætten
fra Aspen i Nordmøre. Vi kan ikke her gå nærmere inn på
dette, men framstillingen nedenfor vil vise at det ved denne tid også
satt folk både på Mjelve og Hjelset som var nær forbundet med erkebiskopene
fra Aspen. (Se første birid s. 171, s. 291 og s. 325). Våre
kilder er ikke tilstrekkelig til at det ennu kan sies noe med sikkerhet
hvori forbindelsen bestod.
Ihvertfall finner vi i og med Aslac på Lodensæthre den første
kjente mann og oppsitter på Lønset. Han levde altså på slutten av
14 h. tallet og kanskje framover til forbi 1500. Men kong Kristian II’s
sølvskattmanntall av 1520 viser at nu må han være død. For oppsitteren
på Lonsetter heter Pæder på Lonsetter. Han nevnes alene på Lønset
og det kan tyde på at gården ennu ikke er delt. Han skatter med 2½
lod sølv, men skatter ikke særskilt for jordgods. Vi kan derfor ikke
anta at Pæder på Lonsetter var odelseier. Neste gang vi finner gården
nevnt i eldre kilder er i fru Ingerd Ottesdtr. Gyldenløves forleningsbok,
idet hun av kongen har fått overdradd retten til ledingsskatten av en
lang rekke gårder. I Fanne Otting bl.a. av både Mielue, Lundzætter
og Hilleszet her. For Lønset er ledingen oppgitt til 14 merker smør,
2 merker mer enn for Hjelset. Ledingskorn nevnes ikke her. Ledingen
var den helt faste gårdskatten. Det var avløsningen av den tidligere
plikt på gårdene til å ruste ut, bemanne og niste ut hærskipet,
som allerede forholdsvis tidlig i middelalderen var gått over til å være
denne plikt som en skatt etter det forhold gården tidligere bidrog til bemanning
og utrustning av skipet. Den neste kilde nu er skattemanntallet
av 1596 hvor det framleis bare nevnes en oppsitter på gården
*) Dipl. Norv. 11 246 og nedenfor som henvist.
**) Skraapgården nevnes i et diplom av 12. mars 1438 i et kjøpebrev om gården
Sølsnes i Veøy. Dipl. Norv. X 166.