Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

Almenningsbegrepet og - betegningen er oppstått som følge av
gårdreisingen, og er antakelig like gammel som den. De opprinnelige
gårder ble reist som øyer i ødemarkene (audni) enten det nu var
urskogen som preget landskapet eller de var øde snaumark. Imellem
disse einbølte ,,gardøyer” lå ødemarken, og gardens område bestod av
bøen og heimhagen, senere kom det som hette utmark og heimraster
til. I motsetning til innmark og utraster. Det siste var det samme
som almenning eller almerket.
Det er et meget omtvistet spørsmål blandt de lærde om en gardreiser
kunne ta fritt så meget grunn han vilde av utrastene eller almerket
og legge til sine heimraster eller sin bø. Det er mulig, men
etter mitt syn tvilsomt, at en slik frihet kunne bestå. Spørsmålet er
for omfattende til at det kan opptas her. Ihvertfall da utviklingen var
nådd så langt fram som til den tid som særlig interesserer oss her
- altså tiden for Fanneskog almennings seneste historie - var stillingen
i så måte den, at det ikke lenger var fritt å legge inn av eller dyrke
i almenning, og heller ikke å ta almenning under sin enerådighet i
form av heimrast til en enkelt gard. Den gamle rettsordning gikk ut
på at almenningen lå til sams bruk for bygdefolket. Det vil si, for
bønderne innen de bygdelag som naturlig soknet til vedkommende
almenningsområde. Her hadde alle like rett til fegang, jakt, slått, hugst
til ved og husbehov, seter o. l. som trengtes på et gardsbruk. Og i
virkeligheten består denne retten uforandret den dag idag. Det er
bare forvaltningsmyndigheten som etter rikssamlingen mer og mer er
glidd over fra bygdefolket selv til kongen eller adminstrasjonen. Allerede
før foreningstiden med Danmark (1450) var utviklingen ført derhen,
at betegnelsen ,,Kongens alminding" ikke bare rent formelt var i
bruk; det var den alm. oppfatning at det var kongen som åtte almenningen,
d.v,s. kongen som rikssjef og samfundets øverste representant.
Denne oppfatning skrev sig særlig fra kongemaktens egen side, og
litt etter litt var den påtrengt bygdefolket. Den var riktignok feilaktig,
selv når det var ledet så langt at enevoldsmakten var tillagt kongen.
Eiendomsretten til almenningen har aldri tilligget hverken kongen
eller staten, den har alltid ligget hos a 1 m u en - d.v.s. bygdefolket innenfor
det område som nyttet almenningen. Spørsmålet om den begrepsmessige
eller den teoritiske eiendomsrett burde heller ikke ha noen
praktisk betydning, idet almenningen hverken kunne selges eller pantsettes,
heller ikke bortleies. Hvem som hadde rett til bruk i almenningen
kunne etter de opprinnelige almenningsregler hverken bestemmes
av kongen eller staten. Det sa seg selv ut fra vedkommende almen-