Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

54
Bolsøy og Kleive kirkeskjøter m. v.
Som oftere omtalt i første del og foran, inntraff det rundt 1780
en hending som hadde den største eiendomsrettslige og sosiale betydning
for Bolsøy, Veøy og andre bygder i Romsdal. Det var Cammerråd
Ole Alsings fallitt og død. Alsing var ved denne tid uten
sammenligning Romsdals amts største jordgodseier. Foruten Vestnesgodssamlingen
med et stort antall gårder og parter, serlig i Vestnes,
Veøy og Bolsøy eiet han samtlige det gamle Veøys prestegjelds kirker
med tilhørende kirkegods, d. v. s. alle sognekirker i de daværende
kirkesogn Veøy med Rødven, Bolsøy med Kleive, Nesset med Eresfjord
og Vistdal og Vestnes med Sylte. Som kirkeeier pålå det Alsing
å vedlikeholde kirkene og kirketjenesten, Chr. V.s Norske Lov
med senere tillegg, serlig reskript av 1733. Etter disse lover var det
forbudt for kirkeeierne å fraselge noe av kirkenes jordgods, idet dette
alt fra middelalderen var bestemt til kirkenes og kirketjenestens vedlikehold.
Det var også pålagt menigheten, jfr. bokens første del, å
bidra til kirkeholdet, serlig når det gjaldt hovedreparasjoner og med
en part av tienden (kirkeluten). Bønderne hadde derfor umiddelbar
interesse i å påse at kirkeeierne gjorde sin plikt med et nøiaktig vedlikehold,
derved forminskedes byrden ved hovedreparasjoner og nybygg
av kirker eller nyanskaffelser av inventar. Det var ,,kirkens
verge eller forsvar” som her representerte kirkens og menighetens interesser.
Men kirkeeierne var som regel høitstillede embedsmenn og
godseiere, i det hele ,,storfolk” som betraktet kirkeeierskapet som en
forretning, hvor det gjaldt å få størst mulig netto. Om det samme
må sies om tiden fra 1536 til 1723, da kongen var kirke- og kirkegodseier
skal vi ikke bestemt påstå. Men forholdet var allerede i
1733 - altså 10 år etter at kongen hadde solgt landets kirker til
private godseiere, at de jevnt over etter hvad reskriptet viser, var i
sterkt forfall.
Forholdet var at landskylden av kirkenes leilendingsgårder som
tidligere inngikk i ,,kirkestolen“ - d. e. kirkekassen fra 1537 etterhånden
mer og mer blev tatt til inntekt i statskassen uten at tilsvarende
bevilgninger blev ydet til kirkenes vedlikehold. Det måtte derfor
gå galt, hvad regjeringen i Kjøbenhavn snart blev opmerksom på.
For da å slå to fluer med ett smekk, resolverte kongen, Fredrik IV i
1723 at kirkene med tilh. gods skulde realiseres for statskassens regning
men med plikt for kjøperne til å holde kirkene vedlike. Derved
opnåddes at staten blev fritatt for kirkeholdsplikten og fikk penge-