Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

gods med Vestnes hovedgård og hva som ellers var samlet under denne
betegning. Samtidig kjøper han av Lorents Hansen Holst Wedøen
kirke, Bolsø med Kleive annekskirke, Rødven annekskirke, Vestnes og
Sylte kirker, Nesset, Eridtzfjord og Vistdal kirker, alt med underliggende
jordgods (alle gårder og gårdparter i Romsdal og på Nordmøre m. fl.
steder som tilhørte disse kirkers .kirkestoler”). Dette var etter forholdene
her et uhyre kompleks av gårder og gårdparter, og sammenlagt
med Vestnesgodset den største godssamling som noen gang har
vært på en hånd på denne kant av landet.
Alsings godskjøp var ikke ferdig med dette. Ved skjøte tinglyst
27/6 1758 overdrar Nicolai Ulrich ,,borgelig indvaaner udi Søndmøre"
ham en rekke andre gårder og parter i Fanne, Vågø, Sund, Eridtzfjord
og Romsdal ottinger uten at det av panteregistret kan sees hvilke
gårder dette gods omfatter. Av Lodvig Iversøn Munthe kjøpte han
Osen gods. Hvor mange gårder Alsing tilslutt ble eier av kan ikke
fastslåes, men det må antas at bare i Romsdal eide han ca. 200 a 300
gårder og parter. Osen gods kjøpe han sikkert med sikte på det tiltak
som førte ham til ruin.
Det økonomiske system som kalles merkantilismen rådet nu i
Europa og var nådd hit opp, også de danske enevoldskonger og blandt
dem Fredrik V, hyldet de merkantilistiske synsmåter og oppmuntret
sterkt alt som tjente til handelens (negotiens) fremme. Fabrikkvirksomhet
og i særdeleshet bergverkdrift stod i høy kurs hos de senere
Oldenborgere. Handelen og industriens spisser ble belønnet med privilegier
og titler som commerceråd, etatsråd, cammerråd o. l. som de
ganske visst betalte rundelig for til kongens kasse. Hvorvidt Alsing
har tenkt på disse titler da han besluttet seg til å prøve i storindustrien
kan ikke påståes. Han var ihvertfall en meget rik mann, milionær
etter våre forhold. Han la planer om reisning av et jernverk i Osen
allerede i 1757 og gikk straks igang med planenes iverksetting, og det
ligger nær å anta at det første skritt her nettopp var kjøpet av Osen
gods. På Nordhaug ble det anlagt en stor jernsmelteovn, og i Osen
ble det bygget stangjernssmie, samt losseanlegg for jernmalmen som
måtte brytes i Vannylven og delvis i Romdalvik på Sekken og fraktes
til Osen. Anleggene ble drevet med vatn fra Osvatnet. Oselva hadde
dengang som nu meget lite fall og “renneboren” (vassrennene til drivhjulene)
var som det går fram av Schønnings beskrivelse av anlegget
fra 1772 1/8 mil lang. Til utvinning av jernet av jernmalmen trengtes
dengang store mengder av skogvirke som først måtte forbrennes til
trekull. Når Alsing valgte nettopp Osen til sitt foretakende var det