Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

751
bl. a. det at så mange av de ledingsvarende svarer leding som ,,1 Kaldschind“
e.1. i overensstemmelse med landslovens (M. L.) bestemmelser
om at bureisere i almerket skal svare en sterkt redusert ledingskatt.
Mens de øvrige bønder på eldre bruk svarte leding i korn og smør
eller dettes verdi i mynt.
Fremdeles en omstendighet som sterkt taler for at det er en almenningsrest
det her gjelder, er det at hele området fra og med Skalle
(Kleive kirkes nabogård) til og med Langeli, altså de nuværende gårder
Skalde, Lykkjen, Bratset, Nerlien, Øverlien, Amundsgården (Lien
wed Elffuen) og den forsvunne Langelien tilhørte en og samme eier,
nemlig Wellborne hr. Rosenkranz og senere (ca. 1650) hans arvinger
under betegnelsen ,,dj Rosenkranzer”, samlet i et felt på en strekning
av ca. 5 km retning ø. v. og 3 km n. s., eller fra Istadelva (Oltra) til
Nordmørsbytet. Samtidig tilhører området østenfor dette til og med
den gamle Istad gård fra samme Nordmørebyte i nord til vass-skillet
mot Langfjorden i syd et jordkompaniskap som betegnes ved lensmann
i Fanne Otting ,,Kiøstel (eller Thystell) Eckrimb & conhater“ som eier.
Dette konsortium eier nemlig gårdene Høystakli, Asphol, Inderhaug
(Nordhaug, Midthaug og Øren, mens e, lignende kompaniskap betegnet
ved Thomas Longued (Longva) eller Olle Ausnes eier Ytterhaugen.
Det er mulig at disse to kompaniskaper i virkeligheten var ett.
Vi har ikke forhånden midler til å avgjere det. Også her dreier det
seg om, et sammenhengende område på ca. 29 á 30 tusen mål jord
og skog.
Sfike sammenhengende vidder som senere utgjør flere gårdsnummer
og med så store arealer kunde ikke godt tilhøre det såkalte “kongens
strøgods”. Den store sammenheng og salget eller omsetningen
i så svære områder må skyldes en hos vedkommende jordgodssamling
tilstedeværende indre og historisk sammehheng, og denne sammenheng
kan ikke godt finnes uten i en almenningsrest som må ha vært forhånden
her på den tid da de sist nevnte eierskaper eller deres nærmeste
formenn erhvervet disse samlinger.
III.
Vender vi oss nu til. den gjenværende sydvestlige del av Fannemarken
eller Osmarken, den del som ligger på Osvatnets og Osens
eller Fannefjordens sydside, vil vi finne den endelige bekrefting på at
Fanneskogen almenning ikke bare er en hypotese, som i og for seg
kunde være sannsynlig, men at den, var en realitet sålenge almenningsbegrepet
bestod herinne.