Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

518
Erkestolen, domkapitlet og domkirken i Trondhjem eide ved middelalderens
utgang et uhyre jordgods spredt over hele Norge, mest
kanskje nordenfjells. Dette jordgods som bestod i mange hundre gårder
og gårdparter, og særlig den del av det som tillå domkirken kaltes
i samtiden .Sanct Olluffs Jordher” eller ,,Stolszens Jord”. Ved reformasjonen
ble dette gods underlagt kongen eller staten, mens det i katolsk
tid helt og holdent var undergitt erkebiskopens og domkapitlets
rådighet helt suverent.
Flere omstendigheter tyder imidlertid på at ikke alt av dette jordgods
ble tatt under statens eiendom. Vi ser bort fra Domkapitlets gods
og vel også domkirkens, som også etter reformasjonen ble anvendt til
beste for kapitlet så lenge dette bestod, og det ble jo oppløst først en
god tid etter reformasjonens gjennomføring, og til beste for domkirken
ennskjønt den etter 1531 bare var en ruin.
Men det egentlige erkebispegods synes å ha vært oppfattet på en
egen måte. En stor del av dette gods var i formen visstnok gitt til.
vedkommende erkebiskop personlig. I A. B. Jordbok heter det således
at, Jorwn Biørnsdotter lauk archipiscop Aslac i aurabol i Fuglasæthre for
hordome sin”. Det vil si at den ulykkelige Jorun Bjørnsdatter Fuglset
hadde stått skrifte og hadde måttet vedgå stor lettsindighet, hvilket
kostet henne en god part av hennes farsgård Fuglset, som hun etter
en besmykkende omskrivnihg i jordboken ,,lauk“, de. e. ble skyldig
erkebiskopen. Der gis flere slike eksempler, og eksempler på at jordgods
ble gitt som ren gave enten ,,for sal1 sine“ eller til ,,bønnehaldz“
e. l. Det synes å være et spørsmål om ikke disse rent personlige jordgaver
til den bestemte erkebiskop ved avviklingen av erkestolens jordgods
etter reformasjonen er blitt oppfattet som vedkommende erkebiskop
og hans ætts personlige eiendom og i tilfelle odel.
I Moldegård og Reknes finnes der i sen etterreformasjonstid visse
skyldanparter av gårdene som kalles ,,Nordmørspartene“. I begge gårder
var det erkebiskopgods, og i begge overtok Ouden Aagesøn som
det synes Nordmørsparten. D.v.s. av Reknes kjøpte han tilslutt sammen
alle parter og ble eneeier og enebruker.
Lignende forhold gjenfinnes også i andre av Fanne ottings som
regel største og beste gårder.
Vi finner derfor grunn til å formode at på flere gårder der erkestolen
har vært eier slik at jorden tillå erkebiskopen selv, og ikk enten
kapitlet eller domkirken, der har vedkommende erkebiskops slekt etter
reformasjonen meldt seg med odelskrav og arvekrav, og at kongen i
mange tilfeller har måttet bøye seg for disse krav.