Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

748
Osen, ,,inni Osa”. Ellers former hele strekningen seg som et bredt
dalføre med avslutning i det nevnte Fosterlågvatnet i Øre og høydedraget
ved Gussiaas i Nesset ; dalførets hovedsider er en lang åsli i
nord, hvor den nuværende Kleive øverbygd eller Istadbygda ligger, og
mot syd dannes dalsiden av fjellene mot Langfjorden.
I gammel tid benevntes dette strøk Fanneskogen og på eldnorsk
antakelig Fannemork. I senere tid brukes som nevnt navnet Osmarken,
dog med en noe mindre omfatning og mer sammenfallende med det
som nu menes med navnet Osen. Osvatnets navn er Fannewatn i et
diplom fra 1596.*)
Ved de første gårdopptak langt tilbake i forhistorisk tid rådde
ødemarken overalt. Til de første gårder (bær) ble som naturgitt ikke
lagt mer av ødemarken enn som kunde med rimelighet hegnes eller
fredes (legges innanstafs). Imellem disse inngjerdede bøer (bær) lå
fremdeles ødemarken, skogen eller fjellet, heien eller store myrer. Det
som lå innanstafs ble gårdreiserens sereigner. Det lå innenfor hans
einmerki. Det som lå igjen utenfor, som altså lå danstafs, ble fellesmark,
almerki eller almenning, uten at det er mulig å fastslå når disse
betegninger først kom i bruk.**)
Etter hvert som gårdsettingen skred fram ble det som lå utanstafs
stadig mindre områder, og etter at gårdene var begynt å legge under
sine særeigner de såkalte heimhager og heimraster trengtes almenningen
tilbake til de øvre dal- og fjellstrøk og til de ytterste havskjær og
holmer.***)
I de ytre dalbygder og fjordbygdene i Trøndelag og Møre og
Romsdal er det derfor neppe vanlig selv i oldtidens senere del at det
finnes almenninger i selve de bygde strøk -- i dalen eller langs fjordstrendene.
II.
Det forekommer oss derfor bemerkelsesværdig når det kan påvises
en betydelig rest av almenningen så nær sentrale bygder som
Bolsøy og Øre (Tingvoll) helt fram forbi middelalderens avslutning.
Forholdet har vært nevnt av O. Olafsen i en avhandling i Romsdal
*) Dipl. Norv. XII nr. 832.
**) De er ihvertfall så gamle at de benyttes i sagaene og i de eldste lover, og
må ha vært i bruk hundrevis av år før disse eldste lovsetninger fra det 9. og 10. årh.
***) Spørsmålet om hvorvidt slike inngrep i almenningen stod fritt for den enkelte
ved innlegg og rydning, eller ved tilegning til sine særlige heimraster, er berørt
under kap. 25 i Bolsøybokas I. del. Jfr. også advokat Solnørdal i den sit. avhandling
Mens Solnørdal synes å mene at det opprinnelig må ha stått enhver fritt å tilegne seg
av almeningen eller ødemarken så store vidder han fant foregått mener vi at dette
er tvilsomt, og at det selv ved den første gårdsettning må ha funnet sted en sosialt
ledet jordfordeling eller at det ihvertfall må ha rådet en viss kontroll med opptaket
selv fra ødemarken og senere også i gårdsettingens tidligere perioder.