Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal sogelag

557
litt mindre (1/8 del) enn et markaboll, fordi det var otte aura i en
mark. Et markaboll hadde en verdi alt etter gårdens beliggenhet på
østlandet, i nordland eller på vestlandet, fra 24 til 88 kjyrlag, d. e.
kuverd. Her i Romsdal var vel verdien i middelalderen så midt i mellem,
fordi melet etter vekt var omtrent verdt en fjerdepart av samme
vekt i smør. Opdøls verdi i kjyrlag - hvis gården var sju auraboll -
var altså i 13 h. tallet ca. 45 kjyrlag. Kuprisen uttrykt i myntmetall
er overordentlig vanskelig å fastsatte, fordi myntens verdi var så høyst
forskjellig alt etter dens sletthet. Som regel var de myntede penger
meget underverdig, og ved handel forbeholdtes oftest enten veid sølv
eller brent sølv. En mark veid sølv svarte til ca. 32 spesiedaler i metallverdi.
Men da sølvets kjøpekraft var det mangedobbelte i middelalderen
mot nu, gir dette oss ingen forestilling om hvilken pengesum
en sølvmark egentlig var dengang. Vi må derfor holde oss til kuverdet
som det best begripelige.
Storparten av Opdøl - om ikke den hele gård - var altså i
relativt tidlig middelalder gått over til erkestolen. Når dette skjedde
kan vi ikke si nærmere. Heller ikke grunnen. Det kunde være lån,
sjelegave eller bot for kirkelige forgåelser - for å ha spist kjøtt på
fredag eller i fasten eller andre alvorlige ting. Se herom første bind
25 kapitel. Et hundre år etter Erkebiskop Aslak tid ser vi av Olav
Engelbregtsons jordbok (ca. 1530) at erkestolen eller Sancte Olluff eier
bol for eitt pund smørs, d. v. s. at erkestolens part i gården motsvarer
24 merker smør årlig i landskyld. Dette ser ut til å være adskillig
mindre enn erkestolens del i gården etter Aslak Bolts jordbok. Det
kan komme av at resten er innløst lgjen eller overdradd til andre. Ved
reformasjonen (ca. 1540) inndras erkestolens gårder og gårdparter under
kongen. Det ser imidlertid ut til at en hel del av dette gods av
kongen er blitt skjenket geistligheten. lhvertfall er hele gården gått
over til Veøy prestebord (til sognepresten i Veøy til personlig underhold)
ved midtten av 16 h. tallet. Gårdens eldste kjente fiskeleielandskyld
er tre voger. Gårdens stilling som bondeodel var altså opphørt
i tidlig middelalder. Siden da var den alltid brukt av leilendinger,
som regel bønder. Den første av gårdens brukere og beboere som vi
får rede på er Narffue Oppedall som er leilending i 1596. Narffue
har ingen tjener eller husmann. Han er enebruker av gården. I 1603
finner vi Guri Opdall. Hun er antakelig Narffues enke. Det viser seg
av et skatteregnskap av 1604 at kongen fremdeles er eier, idet fogden
gir slik kvittering ,,Annammit av Chresten Saugmester for en spandtz
,,leige vdj Opdall pendinge 12 daller“. Dette gir oss mange opplys-