Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

Da biblioteket gikk over til nye katalogiseringsregler
i 1966 ble dette en stor utfordring, siden HKII
måtte videreføre ny og gammel ordning i én katalog.
De som satte ned kortene i HKII (på bibliotekspråket
«støpte ned» kortene), måtte hver gang de satte ned
nye kort under en forfatter der det var flere kort fra
før, endre på kortenes rekkefølge, slik at de fulgte de
nye reglene. I 1984 gikk universitetsbiblioteket over
til nye internasjonale katalogiseringsregler. 9 Dette
medførte mye ekstraarbeid med HKII, fordi nye og
gamle innførsler måtte knyttes sammen med mange
henvisningskort. Bare slik kunne en knytte sammen
former som var benyttet før og etter 1984. HKII ble
avsluttet i 1990 for den utenlandske litteraturen og
våren 1993 for den norske delen. Katalogen besto av
1720 skuffer. Tiden var da kommet for elektronisk
katalog, og biblioteket tok etter hvert i bruk BIBSYS.
Da biblioteket i 1999 ble delt i universitetsbiblioteket
og Nasjonalbiblioteket, ble deler av de
utenlandske samlingene igjen som støttesamlinger
for Nasjonalbiblioteket. Derfor finner man en del
litteratur i HKI som i dag eies av Nasjonalbiblioteket.
Systematiske kataloger
Systematisk katalog ble tidligere også omtalt som «re -
alkatalog», mens «nominalkatalog» var betegnelsen
på den alfabetiske. Systematisk katalog ble definert
som «ordnet etter emner etter et klassifikasjonsskjema,
og er arrangert i overensstemmelse med
fagenes oppbygging og innbyrdes sammenheng.» 10
Ordningen i en systematisk katalog kan innen hver
faggruppe enten være alfabetisk eller kronologisk.
Overbibliotekar Wilhelm Munthe skriver at det er
merkelig lite som er skrevet om det praktiske klassifikasjonsarbeidet:
«Mens selve katalogiseringen av bøkene
har funnet uttrykk i et vidløftig system av paragrafer,
har den praktiske utformningen av klassifikasjonen
til systematisk katalog vært basert på en tradisjon, en
hevdvunnen praksis ved de enkelte biblioteker. Om den
har vært innarbeidet, vil den allikevel i årenes løp gi
muligheter for inkonsekvenser i katalogen.» 11
Det var tidlig planlagt en systematisk tilgang til
universitetsbibliotekets samlinger, for det var ikke
nok bare med en alfabetisk katalog og en oppstlling
av bøkene i større faggrupper.
Når man katalogiserte, ble det fra 1828 laget en
ekstra kopi av seddelen som skulle være arbeidsgrunnlaget
til en «scientifisk» katalog. Men på
grunn av små bevilgninger og andre oppgaver måtte
arbeidet stanses i 1837. Dette året begynte biblioteket
å utgi en årlig tilvekstkatalog, og denne tok mye av
arbeidskapasiteten for de fagansvarlige, som måtte
fremskaffe materialet for sine fagområder. Kopiering
av kort til systematisk katalog ble gjenopptatt i 1864
og fortsatte til 1880.
I 1869 bestemte overbibliotekar Ludvig Daae at
alle katalogsedler skulle ha oppstillingssignatur. Først
fra slutten av 1870-årene ble dette gjennomført ved
at sedlene ble påført hovedklassens signatur, dvs.
romertall, men det var ingen nærmere angivelse av
plassering innen klassen.
I 1863 ble hovedklassen for Teologi nyordnet og en
systematisk katalog for denne klassen ble påbegynt.
Men katalogen var ikke ferdig da Drolsum gjorde
et fremstøt overfor universitetet i 1879 for å bedre
bevilgningen til biblioteket. Han henviser til et professorutvalg
som uttrykker at «en systematisk katalog
er fremdeles et desiderium», 12 og han argumenterer
videre med at «Den videnskabelige Bibliothekslære
kræver at ethvert velordnet Bibliothek har mindst
to Kataloger, en alfabetisk og en systematisk» (ibid).
Han henviser til bibliotekslitteratur, til praksis i
større utenlandske bibliotek og til samtidige kjente
bibliotekspersoner som støttet opp om dette. Han
hevdet at arbeidet med en systematisk katalog ville
bli omfattende, for selv om man hadde kopiert
sedlene, forutsatte det at man måtte finne frem
108 • Universitetsbiblioteket 200 år