Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

å plukke ut dublettene i Det Kongelige Bibliothek
i 1812, til han 33 år senere trakk seg tilbake fra
stillingen som overbibliotekar.
Det skulle bli Keysers oppgave å flytte
bok samlingen over i det nybygde Domus Bibliotheca
ved Karl Johans gate. Det greide han å få til uten
at utlånet var stengt så mye som én dag. Det ble
en senere overbibliotekar, Axel Charlot Drolsum,
som fikk oppgaven med å tilpasse dette nye huset
til nye oppgaver. Domus Bibliotheca var bygget som
et uoppvarmet boklager uten kunstig belysning. Av
hensyn til brannfaren måtte det være minst mulig
av ovner og lamper i huset. Personalet fikk heller kle
seg i vinterfrakker og gå med vanter når de skulle
hente bøker om vinteren. Lesesalen var liten, og
med kort åpningstid. Det fremgår av inventarlisten
at det var kjøpt inn 20 krakker som lesesalsgjestene
kunne sitte på. Drolsum fikk bygget en helt ny og
mye større lesesal midt i bygningen ved å bygge inne
det opprinnelige gårdsrommet. Han forklarte selv
at dette var oppstått som behov på grunn av nye
brukere av bibliotekets tjenester som var dukket opp.
Han nevner spesifikt de årlige stortingssamlingene
(fra 1869 av), alle de nye presseorganene som var
kommet til, og økende internasjonale forbindelser.
Kristiania (ny stavemåte fra 1877 – også dét en
modernisering) var blitt et pulserende sentrum for
politikk, presse og et internasjonalisert næringsliv.
Universitetsbiblioteket fikk en ny rolle som kilde
til kunnskap for dagens aktuelle problemstillinger.
Oppslagsverker, tidsskrifter og aviser ble kjøpt inn
og gjort tilgjengelige for hovedstadspublikumet i
«den drolsumske lesesal».
Drolsum fikk også gjennomført en ordning som
gjorde universitetsbiblioteket til et nasjonalbibliotek i
en annen betydning enn den Sverdrup hadde lagt i dette
ordet. I 1882 ble ordningen med pliktavlevering av alle
norske trykksaker innført og Norske Avdeling opprettet
som det nasjonale arkiv over alle norske trykte skrifter.
Faktisk ble pliktavlevering gjeninnført. Trykkeriene
var blitt pålagt å levere ett eksemplar av alle
publikasjoner i 1815, men det var opphevet igjen i
1838. I Sverdrups bibliotek – der det beste og mest
varige av verdens faglitteratur skulle ha plass – var
det ikke behov for å oppbevare norske leilighetspublikasjoner
av høyst ujevn kvalitet. Keyser fulgte
i sin læremesters fotspor. Welhaven fortalte at han
en gang hadde klaget til Keyser over at universitetsbiblioteket
ikke hadde alle norske publikasjoner.
Keyser hadde svart ham at dette ikke var bibliotekets
oppgave. Biblioteket skulle ha de bøkene som representerte
det beste, uansett hvilket land de kom fra.
Fra 1880-årene av hadde Det Kongelige Frederiks
Universitet sitt fellesbibliotek, fagboksamlinger og
det nasjonale trykksakarkivet under sin organisasjon.
Universitetet var startet som en institusjon i nasjonens
sentrum – og i dens hjerte – og universitetet hadde
vokst med nasjonen. Det var blitt diversifisert og
differensiert som det norske samfunnet selv, og også
ut fra sin egen, indre faglige utvikling. Vitenskapens
enhet var erstattet av spesialisering i disipliner.
Universitets biblioteket hadde fulgt med i denne
prosessen, og hadde funnet måter å tilpasse seg de
forskjelligste oppgaver, ønskemål og brukergrupper.
At alle disse forskjellige – og innbyrdes motstridende
– oppgaver lot seg holde innenfor én og samme
organisatoriske ramme, som deler av Universitetet i
Oslo, i over hundre år – frem til Universitetsbiblioteket
og Nasjonalbiblioteket skilte lag i 1999, er en nesten
utrolig historie.
1. Artikkelen bygger på Universitetet i nasjonen, bind 1 av
jubileumsverket Universitetet i Oslo 1811-2011, som utkommer
høsten 2011. For verdifulle innspill takker forfatteren
særlig Elisabeth Eide og Grethe Eidslott.
Universitetsbibliotekets historie i universitetets historie
• 23