Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

det ha ruvet. Det er ikke lett å vite hvordan arkitekt
Jessen ville ha tenkt at det skulle se ut. Vi tror ikke
han noensinne laget tegninger til en slik bygning, og
ingen slike tegninger er i hvert fall lenger i behold.
I Norge er det bare ett annet hus vi med sikkerhet
vet at Jessen har tegnet. Det er Kalleviggården i
Arendal, nå Arendals rådhus. Vi kan med sikkerhet
si at det ville vært holdt i klassisistisk stil, som i denne
tiden var den enerådende byggestilen i Europa. Vi
kan forestille oss at bygningen ville ha lignet på det
nye universitetsbiblioteket som noen år senere ble
påbegynt i Uppsala – det imponerende Carolina
Rediviva – som også er lagt nedenfor murene til et
slott og festningsverk.
Det ville vært en kolossal bygning etter Christianias
målestokk, lagt mellom Kvadraturens lave
to-etasjes bygninger og Akershus. Det ville vært en
bygning som skulle romme nasjonens og universitetets
stolthet: For det første den store boksamlingen.
For det annet den nasjonale historiske samlingen
som skulle vise de synlige minnene fra Norges stolte
fortid. Og for det tredje: Den greske og romerske
myntsamlingen skulle vise hvilken kulturtradisjon
universitetet stod innenfor, og som også den nye
nasjon måtte bygge på, for at den skulle stå trygt.
Dette aldri realiserte biblioteksbygget ville demonstrere
det tredobbelte fundament som den nye norske
staten skulle reises på: Først den nasjonale historiske
arven: «Reist er altsaa inden Norges Enemærke Norges
gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte,
og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle
Norge». Ordene ble uttalt i Riksforsamlingen på
Eidsvoll 17. mai 1814 da Grunnloven var vedtatt og
Christian Frederik valgt til Norges konge. Den som
uttalte ordene, var Georg Sverdrup, som den dagen var
Riksforsamlingens president. Han var også professor
ved universitetet og Universitetsbibliotekets sjef.
For det annet: Arven fra Hellas og Roma var også
Georg Sverdrups særlige anliggende ved universitetet.
Han var professor i både gresk og latin, og en
iherdig talsmann for at den klassiske arven måtte
ligge til grunn for all virksomhet ved universitetet.
All ekte vitenskapelighet hadde studiet av klassiske
språk, historie og filsofi som sin nødvendige forutsetning.
Bare ved å lære seg de klassiske språkenes
struktur og ved å leve seg inn og bli fortrolig med
det antikke Hellas’ og Romas tidløse og eviggyldige
idealer, ville man stå intellektuelt og moralsk rustet
til å gjennomskue vitenskapenes dybder. Det samme
ville være en forutsetning for å virke som en fullverdig
borger i et fritt samfunn. Det nye Norge var
et demokrati som måtte ledes av menn som kunne
aksle denne oppgaven og løse den til felles beste. Den
klassiske dannelse var det beste, mest moderne og
mest tidløse middel til å forme gutter til menn. Den
frie norske borger skulle bære vikingenes arv, men
også tale og tenke som en fri mann fra den romerske
republikkens tid.
Idealet om denne klassiske dannelse hadde fått en
renessanse i Europa på slutten av 1700-tallet, som
en motvekt til opplysningstidens radikale kritikk
av skole- og universitetstradisjoner. Opplysningstidens
pedagoger ville ha mer nyttige og moderne
fag på pensum. Tyske universiteter stod for det
motsatte, med et «nyhumanistisk» program for
karakter dannelse gjennom studiet av de klassiske
tekstene – og antikkens kunst og historie. Göttingen
hadde vært helt i fronten av denne utviklingen.
Den berømte professoren Christian Gottlob Heyne
hadde utviklet en ny måte å studere og fortolke
de klassiske tekstene innenfor et nytt faglig hele
av «Altertumswissenschaft», der historie, kunsthistorie,
litteratur og språk ble sett i sammenheng.
Dette ville Sverdrup kopiere ved universitetet i
Christiania – så langt at han til og med laget en
språklig nydannelse «Alderdomsvidenskab» som
kanskje ikke var noen helt vellykket, men svært
slavisk oversettelse av det tyske begrepet.
Universitetsbibliotekets historie i universitetets historie
• 17