Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

eksempel sosiativ eller komitativ, som uttryk ker
hvem handlingen utføres sammen med. Redskapet
og følgesvennen lar seg med andre ord ikke så lett
skille. En kniv er et redskap, men en god kniv er
jammen også en uvurderlig venn. Og en snerten bil
er så uendelig mye mer enn et middel til å kommer
fra A til B. Samisk, som tilhører den uralske, ikke
den indoeuropeiske språkfamilien, har det visst på
samme måte. Komitativ og instrumentalis har smeltet
sammen i språkbruken. Noe tilsvarende gjelder også
for den indoeuropeiske lokativ, stedskasusen som
uttrykker i, på eller ved. For det har i praksis heller
ikke latt seg gjøre å skille stedet fra redskapet. Man
vasker seg ved hjelp av dusjen eller badestampen,
men samtidig også i disse remediene, dusjen og
badestampen. På latin ble instrumentalisen oppslukt
av ablativ, en kasus som betegner en bevegelse opp
av eller bort fra. Og på gresk forsvant den inn i dativ,
som markerer hvem det er handlingen utføres til
fordel for, hvem det er som får noe. Det er tankevekkende.
Redskapet og gavemottakeren er altså én
og den samme Når jeg hver morgen hiver meg på
det transportmiddelet som kalles sykkel, tar jeg meg
da frem sammen med sykkelen, på den, bort fra den,
eller til fordel for den For ikke å snakke om når jeg
triller ned til biblioteket
Filologer har det med å angripe problemer fra
den historiske siden. Skal vi finne ut om biblioteket
er et middel til erkjennelse, eller kanskje riktigere:
til å produsere forskningspoeng, og om litteraturprofessoren
dermed er å betrakte som en «bruker»,
må vi finne ut hvordan det hele begynte. Da må vi
til Alexandria. Universitetsbibliotekets røtter – og
filologiens – strekker seg tilbake til Nil-deltaet ca.
300 år før vår tidsregnings begynnelse.
Ved makedonerkongen Aleksander den stores
død i 323 gikk et enormt imperium i oppløsning.
Hans barndomsvenn og general Ptolemaios var da
raskt ute med å posisjonere seg. Først sikret han
seg kongens lik, dernest det egyptiske territorium,
som grekerne hadde evakuert for persere noen år
tidligere. Han oppførte Aleksanders mausoleum i
den byen kongen selv nylig hadde grunnlagt etter
athensk forbilde og ganske ubeskjedent oppkalt etter
seg selv. Alexandria ble snart den ledende havnebyen
i det sørøstlige middelhav. Ptolemaios regjerte først
som satrap, det vil si stattholder, men fant snart
kongeverdigheten mer passende. Slik ble han den
første i rekken av ptolemeere, det gresk-afrikanske
dynastiet hvis siste representant var den berømmelige
Kleopatra. Hun som først badet i eselmelk og
siden lot seg bite til døde av en giftslange, da Cæsars
adoptivsønn Octavian, den blivende keiser Augustus,
gikk i land i Alexandria sommeren år 30 f. Kr.
Ptolemaios, med tilnavnet Sotér, «Frelseren»,
hadde som nasjonsbygger voksne ambisjoner. Han
siktet ikke utelukkende mot vekst og velstand, handel
og profitt, men satset friskt på å utkonkurrere Athen
som kulturby. En genistrek var det i den situasjonen
å invitere den landflyktige athenske stattholderen til
Alexandria og la ham få ta del i den ambisøse satsningen.
Denne velrenommerte eksilpolitikeren, som
hadde styrt Athen i ti år (317–307 f. Kr.), er opplagt
en av kulturhistoriens best bevarte hemmeligheter.
Forfatterskapet hans er gått tapt, men hans betydning
som Ptolemaios’ rådgiver kan knapt overvurderes.
Hans navn var Demetrios fra Fáleron (en av Athens
tre havner). Sin utdannelse hadde han fra Aristoteles’
Lykeion. Vi kjenner riktignok titlene på mange av
de verkene han skrev. Det var bøker om Homer,
om retorikk og om Athens historie, det var en
oppfordring til å lese filosofi og bindsterke juridiske
verk. Demetrios var dessuten den første som utga
en stor samling av Æsops fabler. Som politisk taler
skal han ha flyttet grenser. Den uforlignelige Cicero
opphøyde ham 250 år senere til sitt stilideal. Mindre
flatterende er det kanskje at Demetrios i sin periode
166 • Universitetsbiblioteket 200 år