Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

glasskarnapp, nærmest et tårn, som aksentuerer
inngangspartiet. Fasaden mot nord og Niels Henrik
Abels hus er litt inneklemt, man får aldri et helt
overblikk, her ligger byggets øvre inngangsparti hvor
man kommer rett inn i kaffebaren. Det monumentale
og kolossale preget er forsvunnet når man ser bygget
fra øvre del av campus. Byggets høyde glir harmonisk
inn blant de lave byggene rundt Frederikkeplassen,
plassen mellom bokhandelen, Niels Henrik Abels
hus, Vilhelm Bjerknes hus og Frederikke-bygget.
Nordberg-Schultz’ (Dagbladet 2/9-1999) påstander
om at det nye biblioteket «voldtar» Blindern mener
jeg er sterkt overdrevne.
Andre store nye biblioteksprosjekt
Det er forbausende mange likheter mellom «Den
Sorte Diamant» i København og Georg Sverdrups
hus. De åpnet også med en ukes mellomrom i
september 1999. Likhetene går både på form,
funksjon, størrelse og materialvalg. Begge bygg
er utvendig kledd med blankpolert sort granitt
som gir et monumentalt, kraftfullt, men samtidig
avvisende inntrykk. Dette behandles grundig av
Wilfried Wang i hans artikkel i Byggekunst 1-2000.
Begge bygg åpner seg med en enorm glassfasade
fra gulv til tak, og bak denne finner man en enorm
sentralhall. I København domineres denne av to
enorme rullende fortau som fører opp til utlånet,
og i hver etasje ut mot hallen er det utvendige
gallerier utenfor lesesaler og spesialsamlinger. I
Georg Sverdrups hus deler sentralhallen bygget i
sine tre ulike soner. Forskjellene manifesterer seg i
ulik filosofi bak utformingen av bibliotekene: i Oslo
er det et rendyrket universitetsbibliotek, mens det
i København er et nasjonalbibliotek med en rekke
spesialsamlinger. Det er nettopp slike funksjoner
som er blitt skilt ut i Oslo. Dette gjør at det i Oslo
er behov for store arealer med bøker på åpne hyller
og mange leseplasser for studenter og forskere i nær
tilknytning til boksamlingene. Dette er en også
av grunnene til at det ikke finnes klart definerte
lesesaler i Georg Sverdrups hus.
En fellesnevner ved alle de store nye biblioteksprosjektene
på 1990-tallet er en helt ny arkitektur i
forhold til bøker. Tidligere var bibliotek monumentale
og dunkle, kunnskapstempler. Nå er de preget
av store lyse glassfasader som lokker publikum inn
og som samtidig lar brukeren skue ut på verden
utenfor. Dette ser vi i bibliotek med så vidt forskjellig
formspråk som Bibliothèque Nationale i Paris,
Bibliotheca Alexandrina, British Library og Malmö
Stadsbibliotek. Sterkt lys er skadelig for papir, derfor
er glassfasadene i Georg Sverdrus hus vendt mot vest.
Alle de store nye biblioteksprosjektene som er bygget
i de senere årene er preget av den samme gleden over
boken som kilde til kunnskap, samt at den også er
en kulturbærer i seg selv. Dette er kombinert med en
betydelig satsing på digitalisering av eldre samlinger
og andre digitale informasjonsbærere. Bibliotekene
er en viktig forvalter også den digitale litteraturen.
Det er fortrøstningsfullt at politikerne har sett det
som viktig og opportunt å bygge nye store bibliotek
i en periode hvor man fra mange hold stadig får høre
at boken er død.
Det nye Bibliothèque Nationale i Paris er blitt
beskyldt for å være et minnesmerke over president
Mitterand. Dominique Perrault (Domus, Maggio
1997) siterer Mitterand: «...I enjoy leaving marks in
history...» Det må man si at presidenten lyktes med!
Han var også svært interessert i å få biblioteket ferdig
før han gikk av som president. Politikere kan vel ha
mer enn ett motiv for sine vedtak, og det er ikke
til å komme forbi at Paris har fått et flott og spektakulært
nytt bibliotek med sine enorme glasstårn.
Det negative er dessverre at arkitekturen ikke gir
betrakteren noen holdepunkter for at det befinner
seg et bibliotek mellom disse fire store glasstårnene.
Peter Buchanan (Architecture, October 1995) hevder
52 • Universitetsbiblioteket 200 år