Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

seg innenfor, var snevre og de sprakk. 6 I parentes
bemerket er det åpenbart at det er en del problemer
som så å si går urokket gjennom århundrene! Nå
brukte den tidligere overbibliotekaren gåseøyne
rundt begrepet fagreferent, og det var nok fordi han
her omtalte en funksjonsbetegnelse. Den formelle
stillingsbetegnelsen på den som hadde fagreferentansvar,
var amanuensis eller universitetsbibliotekar.
Slik vil det også i denne artikkelen bli mye søkelys
på universitetsbibliotekarenes situasjon.
Senere ble tanken om fagreferenter tatt opp igjen
av Bibliotekkomiteen av 1912. Denne komiteen
la frem siste del av sin innstilling 28. november
1918. Den gikk blant annet inn for at innkjøpene
til Universitetsbiblioteket skulle skje på grunnlag av
forslag fra dem av personalet som hadde de nødvendige
kvalifikasjoner på de forskjellige fagområder.
Disse forslagene fra Bibliotekkomiteen gjorde at
systemet som ble prøvd på slutten av 1800-tallet, ble
gjenopptatt i 1920-årene. Sin endelige form fant det
først etter krigen - nemlig i 1954.
Nå var det av dem som ledet biblioteket, hele tiden
lagt vekt på det som senere ble kalt en «tosporsordning».
I det lå det at man ønsket at behovet hos universitetets
lærekrefter lett skulle få komme til uttrykk, i tillegg til
det fagreferentene selv ønsket anskaffet. I 1919 ble det
derfor formalisert en skikkelig forslagstjeneste. Man
fikk egne forslagsblanketter, samtidig som de såkalte
nullsedler regelmessig ble gjennomgått med tanke på
mulig kjøp av etterspurte verker. Men dette var altså
ikke nok - og ikke tilstrekkelig som grunnlag for en
systematisk innkjøpspolitikk med tanke på behovet
både i nåtid og fremtid. Etter hvert som mengden av
faglitteratur økte og ble mer og mer spesialisert, mente
universitetsbibliotekets ledelse at man måtte trekke
inn flere spesialister blant personalet. Dette besto
den gang av ansatte med universitetsutdannelse og
hjelpepersonale i form av assistenter. Først senere kom
bibliotekarene inn i bildet.
I 1954 ble så ordningen med fagreferenter fastere
etablert, samtidig som en viss del av innkjøpsbudsjettet
ble prosentvis fordelt på de forskjellige
fag. Denne oppdelingen av budsjettet ble foretatt
på grunnlag av en analyse av fagenes stilling ved
universitetet, antatt mengde av forskere og studenter,
i hvilken grad fagene ble tilgodesett ved andre
bibliotek, den gjennomsnittlige pris på boken osv.
Overbibliotekar Tveterås presiserte i sin artikkel
fra 1961 at hver enkelt av bibliotekets litteraturspesialister
hadde sitt eget budsjett og kunne innrette
innkjøpene etter dette. Fagtidsskriftene ble regelmessig
gjennomgått av fagreferentene og forslagene
innsendt til lederen av innkjøpskontoret. Den endelige
avgjørelsen ble så tatt i det ukentlige innkjøpsmøtet
hos overbibliotekaren. Ifølge Tveterås dreide
antall fagtidsskrifter ved Universitetsbiblioteket i
Oslo seg om 450! I dag (2000) kan det nevnes at det
på Bibliotek for humaniora og samfunnsvitenskap
alene er 5761 rene tidsskrifter. I tillegg kommer
seriene.
Det var ellers i det internasjonale bibliotekmiljøet
i 1960-årene en økende interesse for fagreferentfunksjonen.
Den nevnte professor i bibliotekkunnskap,
J. Periam Danton, tok opp fagreferentenes rolle i et
omfattende foredrag på en IFLA-konferanse i 1966.
Viktigheten lå ifølge Danton særlig på fagreferentenes
ansvar for å velge ut det som et fagbibliotek skal ha i
sine samlinger: « ... as numerous thoughtful writers
have pointed out, selection is the most important and
the highest professional task of the librarian». 7 Han
så den europeisk-kontinentale tradisjonen - i motsetning
til den anglo-amerikanske - som ideell. For det
er jo klart at det er valget som bestemmer innholdet:
«Briefly summarized, it may be said that the selection
of books for Continental university libraries, from
Oslo to Rome and from Leyden to Moscow and those
elsewhere patterned after them, is perforrmed by a
corps of subject specialists who spend a quarter to
156 • Universitetsbiblioteket 200 år