Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

Av bevarte ansøkninger om å få låne av universitetsbibliotekets
bøker fremgår det hva som lå
bak låneinteressen. «Da oeconomiske Hindringer
forbyder mig saa velsom de fleste Embedsmænd, at
kjøbe de Bøger, hvis Læsning jeg kunde attraae, maae
jeg enten opgive Haabet om at fyldestgiøre Lysten
til videre Aaandsdannelse, eller og søge Bøger laant
af det eneste Bibliothek, hvor de i denne Egn kunne
erholdes», skrev sorenskriveren i Jarlsberg Gustav
Peter Blom til kollegiet våren 1817. Inflasjonen hadde
redusert verdien av embetsmennenes gasjer, og i den
fortvilte situasjonen som de befant seg i, var universitetsbiblioteket
deres eneste mulighet til å holde seg
med bøker. Med den tiltagende handelskrisen kom
også flere henvendelser fra kjøpmannsstanden om
å få låne bøker. Kjøpmannen Henrik Stoltenberg i
Tønsberg skrev i 1818 og ba om å få låne bøker «i den
skjønne Litteratur og Historie i det norske, engelske
eller tyske Sprog». Fordums rikmenn som syv år før
hadde gitt store beløp til innsamlingen til det norske
universitet, vendte seg nå til universitetet for å låne
bøker de ikke hadde råd til å kjøpe selv.
Universitetsbibliotekets bokinnkjøp tok hensyn
til låntagerkretsens interesser. Sverdrup sørget
for at universitetsbiblioteket ikke bare kjøpte inn
vitenska pelige verker, men også nyutkommet skjønnlitteratur
fra Danmark og andre europeiske land,
til glede for både studenter, professorer og lesere
utenfor universitetet. Ut over sine funksjoner som
et bibliotek for universitetets lærere og studenter ble
universitetsbiblioteket et statsfinansiert leseselskap
for det Sverdrup selv kalte «Landets dannede Mænd».
Vi ser av de årlige oppgavene over bokinnkjøp
og utlån at skjønnlitteraturens andel av begge
gikk betydelig ned omkring 1840 og holdt seg lav
senere. Det skyldes nok delvis at det ble opprettet
nye private boksamlinger og leseselskaper både i
Christiania og i andre byer, som avlastet universitetsbiblioteket
for denne oppgaven. Det hang nok
også sammen med at den norske økonomien hadde
tatt seg opp igjen, og at privatpersoner kunne ta seg
råd til å kjøpe egne bøker i de bokhandlene som
etter hvert ble etablert i Norges byer. Men fortsatt
var utlånet stort til lesere utenfor universitetet og
utenfor Christiania. Universitetets bibliotek er
blitt et «Nationalbibliothek» for Norge, bemerket
Sverdrup. Det ble da heller ikke opprettet noe statlig
bibliotek eller «kongelig bibliotek» i Norge etter
1814. Universitetsbiblioteket var – og forble – den
viktigste boksamlingen i offentlig eie.
Til å hjelpe seg i biblioteket hadde Sverdrup ingen
stor stab. Ingen andre lands universitetsbibliotek
hadde så lange åpningstider og betjente et så stort
utlån med så få ansatte, gjentok Sverdrup i mange
forslag om økede budsjetter. I tillegg skulle hele den
store samlingen katalogiseres, fra bunnen av. Alt
dette skulle utføres av to personer, under Sverdrups
ledelse. Fra 1825 var det en underbibliotekar og
en amanuensis. I 1834 kom det en amanuensis til.
Som «overbibliotekar» bestemte Sverdrup hvilke
bøker som skulle kjøpes inn. Det var ingen liten
oppgave, ambisjonene for samlingen tatt i betraktning.
Han måtte holde seg løpende àjour med hele
Europas litterære produksjon. Det var heller ikke noe
lite ansvar, budsjettets størrelse tatt i betraktning.
Den årlige bevilgningen til bokinnkjøp lå på 3000
speciedaler, etter hvert hevet til 3500. Det tilsvarte
omtrent tre professorgasjer, og summen var like
stor som bevilgningene til alle andre vitenskapelige
samlinger ved universitetet til sammen. Samtidig var
ikke dette en større sum enn at innkjøpene måtte
konsentreres om det aller viktigste.
I 1834 ble det reist spørsmål overfor Kirke- og
undervisningsdepartementet og Stortinget om
hvordan universitetsbibliotekets innkjøpsbudsjett
faktisk ble disponert. Spørsmålet var et dårlig skjult
angrep på Sverdrup. Det ble stilt av grev Herman
Wedel-Jarlsberg, som fra 1828 fungerte som univer-
Universitetsbibliotekets historie i universitetets historie
• 19