Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

Det må ha vært spennende for en ung forsker å ta
direkte del i funn av papyrer og ostraka. Amundsen
fortalte meg at gravingen foregikk ved at man forsiktig
gravde bort sanden som helt eller delvis dekket ruinene,
la den i flate flettede kurver og undersøkte den nøye for
mulige funngjenstander, før barna fra den nærmeste
landsby – de var engasjert til formålet – bar den bort
til nærmeste avfallshaug. Der ble den siden hentet og
lagret av et landbrukskonsern, til bruk som gjødsel.
Etter hvert frila man hus for hus, ja, en hel gate ble
gravd fram. Inne i husene ble så papyrene funnet –
enten stukket ned i krukker, som fungerte som den
tids skrivebordskuffer, eller de kunne ligge henslengt
i en vinduskarm.
Mens Amundsen oppholdt seg i Egypt disse to
sesongene, benyttet han anledningen til å få kjøpt
flere papyrer til samlingen hjemme i Oslo. På grunn
av Eitrems tidligere kontakt med antikvitets handleren
Nahman, hadde Amundsen ingen problemer med å
vinne hans tillit. Ja, så stor var denne at Nahman
ba ham gå gjennom en del papyrer for å lese dem
og bestemme innholdet. Ved en anledning sendte
sågar Nahman en liten samling papyrer til Norge
for at Amundsen og Eitrem skulle kikke på dem –
uten at noe var kjøpt eller betalt på forhånd. Men
Amundsen gjorde også noen innkjøp direkte fra
en bonde i Behnasa, antikkens Oxyrhynchos, blant
annet et ostrakon med magisk tekst.
I 30-årene ble det gjort en del mindre innkjøp
gjennom antikvitetshandlere, samt et større som
Eitrem foretok i 1936. Etter hvert talte samlingen
rundt 1675 papyrer, varierende i størrelse fra den
lange magiske teksten til ganske små biter. I tillegg
kom rundt 30 ostraka. Dette tallet regnet vi ikke
med å kunne øke, ettersom det nå er forbud mot
å utføre antikviteter fra Egypt. Men på 1990-tallet
satte professor Knut Kleve i gang et konserveringsprosjekt,
der ikke-publisert materiale ble
renset og innrammet i glass av konservator Brynjulv
Fosse i Bergen. I den anledning fant vi en eske med
papyrusfragmenter som ikke var inventarisert. Lenge
hadde vi trodd at Amundsen ikke hadde inventarisert
dem fordi han fant dem uinteressante. Men Fosse
mente det var like mye skrift på dem som på mange
andre fragmenter, og de ble derfor tatt med i prosjektet.
Dermed har vi fått utvidet samlingen betraktelig. Den
teller nå 2272 innrammede fragmenter, og samlingen
inneholder materiale for papyrusforskere for mange,
mange år framover. Hittil er bare drøyt 300 papyrer
dechiffrert, fortolket og publisert, så det er nok igjen
å ta fatt på. De fleste papyrene er inventarisert og
katalogisert av professor Amundsen. Han har også
«grovlest» dem og bestemt innholdet.
200 av Oslo-papyrene er publisert av Eitrem og
Amundsen i Papyri Osloenses I-III, Oslo 1925-1936.
Senere er drøyt 100 publisert i forskjellige tidsskrifter,
hovedsakelig Symbolae Osloenses. Martha de Kat
Eliassen står bak mange av disse utgivelsene. Hun
hadde også planer om å gi ut et fjerde bind av Papyri
Osloenses. Ved hennes altfor tidlige bortgang stoppet
dette arbeidet opp, men er nå heldigvis tatt opp igjen
av førsteamanuensis Anastasia Maravela, som med
sin store arbeidskapasitet og utrettelige innsats for
papyrologien allerede har publisert mange papyrer
og er på god vei til å få realisert planene om en Papyri
Osloenses IV.
I 2001 begynte undertegnede og Andrea Gasparini
å undersøke muligheten for å digitalisere samlingen
og gjøre den tilgjengelig på nettet. Dette åpnet for
et internasjonalt samarbeid, i første rekke med en
del amerikanske universitet – Columbia, Duke og
Michigan. I desember 2003 lanserte vi nettsiden OPES
(Oslo Papyri Electronic System), der Oslo-papyrene
ligger med bilde og beskrivelse, emneord og oversettelse,
publiseringsinformasjon og bibliografi. Dataene
er utarbeidet i tråd med kravene fra den hovedsakelig
amerikanske fellesbasen APIS (Advanced Papyrological
Information System), og etter tilbud fra
140 • Universitetsbiblioteket 200 år