Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

sitetskansler. Kanslerembetet forsvant i 1845 uten å
bli erstattet av noe tilsvarende. Det var den gang en
mellominstans mellom universitetet og Kirke- og
undervisningsdepartementet. Grev Wedel brukte
embetet aktivt til å påvirke universitetet i en retning
han ønsket, og denne retningen var stikk motsatt
av det Sverdrup stod for, på samme måte som de
to hadde stått mot hverandre i Riksforsamlingen på
Eidsvoll som ledere på hver sin fløy. De personlige
motsetningene fra den gang hadde de to aldri lagt
ned. Men på 1830-tallet gjaldt ikke striden mellom
dem spørsmålet om union med Sverige eller ikke,
som den hadde gjort i 1814. Striden gjaldt nå hva
som skulle være universitetets funksjon i det norske
samfunn og hvilket grunnlag det skulle bygge på.
Grev Wedels initiativ fikk til følge at regjeringen
i 1838 fastsatte et reglement for innkjøp av bøker til
universitetsbiblioteket. I dette reglementet ble det
bestemt at de fire fakultetene to ganger i året skulle
legge frem forslag om hvilke bøker som skulle kjøpes
inn innenfor deres respektive fagområder. Deretter
skulle overbibliotekaren uttale seg om forslagene, og
Det akademiske kollegium til slutt vedta den endelige
listen. Overbibliotekaren var med andre ord satt på
sidelinjen i spørsmål om bokinnkjøp. Professorene
i de enkelte fag skulle foreslå, og kollegiet beslutte
hvilke titler som skulle kjøpes inn, mens overbibliotekaren
bare skulle «uttale seg».
Sverdrup protesterte kraftig mot forslagene om
nyordning av innkjøpene. Dette var å skru klokken
tilbake med minst 70 år, hevdet han. Ordningen i
Göttingen hadde vært slik før Heyne overtok som
bibliotekssjef der, men han hadde greid å få den
forandret. Og under hans ledelse hadde jo dette
biblioteket nådd den anseelsen som det rettelig
nøt. Feilen med den nye ordningen i Christiania –
som den hadde vært med den gamle ordningen i
Göttingen – var at innkjøpene måtte bestemmes av
én som kjente samlingen, ned til den minste detalj,
og kjente dens huller og mangler. En vitenskapelig
boksamling – et universitetsbibliotek – utgjør et
hele, forklarte Sverdrup i lange og argumenterende
motinnlegg.
For Sverdrup må oppfatningen av biblioteket
som et hele – som en slags organisk enhet hvor
de underliggende enkeltdeler føyer seg inn i en på
forhånd gitt orden – ha vært desto klarere fordi
dette også var hans oppfatning av vitenskapene i sin
alminnelighet. Sverdrup skiftet i 1831 fra latin til et
professorat i filosofi. For ham var filosofi og klassisk
dannelse deler av et samlet hele. Og hans filosofi
hadde som sin forutsetning at vitenskapen også er
et hele. Sverdrup talte ut fra et vitenskapssyn som var
alminnelig akseptert i Nord-Europa på 1700-tallet,
der vitenskapens ulike grener hadde sin plass i et
fullstendig system, definert av begreper hiearkisk
ordnet i et fastlagt kunnskapsunivers. Filosofien var
overvitenskapen som holdt orden på systemet. De
ulike disipliner var underordnet.
For Sverdrup var det derfor selvsagt at beslutninger
om innkjøp av bøker ikke kunne overlates
til den enkelte professor, som ikke hadde det samme
overblikk over samlingens helhet, og som heller ikke
kunne forventes å ha det samme overblikk over den
totalitet av vitenskap som hans disiplin inngikk
i. Spesialisten ville prioritere detaljer – løsrevne
innkjøp av enkeltbøker uten hensyn til å holde den
samlede kunnskapsmasse sammen. Med begrensede
midler måtte man være sikker på at man kjøpte det
beste, det mest varige og verdifulle, som fylte ut
kunnskapshullene i samlingen.
1830-årene var en periode med sterk intern strid
innad i Det Kongelige Frederiks Universitet. En ny
generasjon av universitetslærere – og av unge menn
som ønsket å bli universitetslærere – utfordret den
gamle garde av professorer som hadde dominert
universitetet siden 1813. Sverdrup var en av dem
som ble angrepet hardest. Han var universitetets
20 • Universitetsbiblioteket 200 år