Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

og diktere at språk, diktning, filosofi, historie og
naturvitenskap hørte sammen, men om de skulle
glemme det hadde de en bibliotekar som sørget for
at de ville møte alle typer litteratur stilt opp på hyller
i samme sal.
Sverdrup fikk ikke fullstendig gjennomslag for å få
full kontroll over bokinnkjøpene, men resulosjonen
av 1838 ble modifisert. I kongelig resolusjon av 11.
november 1844 ble det pålagt kollegiet å innhente
fakultetens forslag til anskaffelse av bøker som da
skulle sendes videre til bibliotekaren. Dette var en
praksis som også ble fulgt senere, men der det vanlige
ble at kontaktpersoner på fakultetene eller enkeltlærere
selv henvendte seg direkte til overbibliotekaren. 36
Katalog, nasjon og ære
Det store arbeidet med å vurdere innkjøp tok mye
av Sverdrups tid ved biblioteket. Han var jo først og
fremst professor ved universitetet med store undervisningsbyrder
og i perioder også politiker. Dette
gikk delvis ut over arbeidet med å skape en alfabetisk
katalog. Han fikk tak i flere assistenter som ble ansatt
som amanuenser, blant annet Vangensteen, Henrik
Wergeland, og ikke minst Frederik Wilhelm Keyser.
Sistnevnte overtok som universitetsbibliotekar etter
Sverdrup i 1845. 37
Da bøkene var ferdig oppstilte etter emner i
1825, gikk man derfor i gang med katalogarbeidet. 38
Idealene for dette fant Sverdrup i København og
Göttingen. Dessuten hadde Rasmus Nyerup laget en
stor katalog for Det Kongelige Norske Videnskabers
Selskabs bibliotek i Trondheim, påbegynt i 1790 og
trykt i 1808. 39 I Christiania ble katalogen ført inn i
store bind, og i 1828 var man ferdig med 62 bind.
Katalogen vokste med 9 til 10 bind hvert år, og i 1863
var det vokst til 380 bind. 40
I tillegg ble biblioteket pålagt å lage og trykke
tilvekstlister hvert år fra 1837. 41 Dette var ikke
Sverdrup videre begeistret for, siden det gjorde at
hans assistenter måtte bruke mye av sin tid til dette.
Men for regjeringen og kollegiet var det avgjørende
å kunne få dokumentert hvordan pengene som kom
til biblioteket ble brukt.
Arbeidet med den systematiske katalogen tok
derimot langt mer tid. Det opphørte helt i 1837 til
fordel for tilvekstlistene, og ble delvis tatt opp igjen
i 1864 da man begynte med en systematisk katalog
for teologi. Først i 1880-årene ble det gjort alvorlig
forsøk på å gjøre noe med denne mangelen, bygget
på tyske systematiske kataloger.
Katalogene ble selvfølgelig laget for å kunne finne
frem til bøkene i det stadig voksende biblioteket.
Men det synes som om trykkingen av lister – som
først og fremst gjaldt tilvekstlistene – var viktige for
universitetets status utad. Et eksempel er katalogen
til det islandske Landbókasafn som ble etablert i
Reykjavík i 1818. Her var samlingene til å begynne
med langt mindre enn i Christiania, i 1835 bestod det
kun av i overkant 7.000 bind. Det ble utarbeidet en
katalog som ble utsendt i 1842. Jón Sigurðsson skrev i
1844 en knusende kritikk av katalogen: «intet dannet
Meneske har lavet Kataloget, endisge da nogen af
Bibliotekets Bestyrelse, men Forfatteren maa antages
at være en Arbejdsmand eller noget endnu mindre,
og Bogtrykkeren en Dreng, som har moret sig med
at sammenstille til et Hele de hæsligste Bogstaver
af forskellige Skrifttyper (…) Det er uforstaaeligt at
Bibliotekets Bestyrelse sender Kataloget rundt til
Insitutitionens Velgørere; hvis det kom til Hornstrandir
[et avsidesliggende sted i det vestlige Island],
vilde man sige, at Bogen var en Skiftning, som en
ond Fé havde sendt i Stedet for det rigtige Katalog,
for at vække i Udlandet Foragt for Island og afholde
Fremmede fra at vise dette Land nogen Velvilje, især
skræmme dem fra at forære Bøger hertil.» 42
Katalogarbeid synes lenge å ha berørt bibliotekets,
og dermed nasjonens, plassering som et lærdomssenter
i Europa. Landsbókasafn var nok mer avhengig
36 • Universitetsbiblioteket 200 år