Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

half of their time on this activity». 8 Overbibliotekar
Gerhard Munthe var inne på de samme tankene
om valgets viktighet da han i 1970 sa at: «Målet for
et enkelt bibliotek å sikre seg all verdens litteratur er
bare en drøm eller et mareritt - alt etter som man ser
det. Adskillig mer aktuelt er spørsmålet om man er i
stand til å sikre seg det som er viktig for de studier og
den forskning som drives i dag, og som må forutsettes
å ville bli drevet i fremtiden ved Universitetet». 9
Som nevnt er jo fagreferentbegrepet et funksjonelt
begrep, og fagreferentene ved universitetsbibliotekene
må være universitetsbibliotekarer med de formelle
krav som stilles til disse. Parallelt med at ordningen
med fagreferenter ble fastere etablert, ble universitetsbibliotekarenes
organisatoriske posisjon gradvis
avklart. Allerede i 1946 ble universitetsbibliotekarene
(sammen med universitetslektorene) opptatt i Foreningen
av vitenskapelige tjenestemenn som to grupper
av samme stillingskategori. Utdannelseskravet,
hovedfag, var det samme for begge grupper. Den nye
Universitetsloven av 1955 ga disse to kategorier en
representant i Det akademiske kollegium.
Det bør også nevnes at det forelå en tradisjon
med en solid tilleggsutdannelse utover det formelle
kravet om embetseksamen / magistergrad. Alle
måtte tjenestegjøre som aspiranter ett år (på heldag,
ev. lengre om man arbeidet på halv dag). Denne
obligatoriske tilleggsutdannelsen var delvis av
praktisk karakter med opplæring i katalogisering,
klassifikasjon, veiledning osv., og delvis teoretisk
med kurs på Bibliotekskolen. Fordi mange aspiranter
ikke alltid kunne tre inn i ledige stillinger etter full
utdannelse, var mange ofte aspiranter i lengre tid. Og
aspirantgruppen utgjorde tidvis en ganske stor del av
personalet på UB-Drammensveien. Denne aspiranttradisjonen
ble senere tatt i bruk også ved andre av
universitetsbibliotekene. I Oslo har disse relativt
strenge kravene gradvis forsvunnet og dermed det
meste av aspiranttradisjonen, selv om et visst internt
opplæringsprogram finnes. Om dette bare har vært
til gunst kan selvsagt diskuteres. Det er uansett riktig
å nevne det i en historisk oversikt.
Fra 1970-årene og fremover var det stadig uro og
diskusjon når det gjaldt universitetsbibliotekarenes
plikter og oppgaver og deres rolle i det hele. Dette
skjedde på bakgrunn av store endringer både i selve
universitetsmiljøet og på Universitetsbiblioteket i
Oslo – endringer det er umulig å komme inn på i
detaljer. Men mange av problemstillingene var deler
av den ånd av reorganisering og effektivisering som
drev som en haglskur innover samfunnet og også
de akademiske miljøene. Dessuten var Universitetet
i Oslo i ferd med å vokse til et av de største universitetene
i hele Norden med over 30 000 studenter.
Det var også slik at det var sterke spenninger
internt ved universitetsbiblioteket. Hva skulle være
på det gamle hovedbiblioteket Drammensveien 42,
og hva skulle skje på Blindern Det som skjedde,
var at mange av fagdelene ved biblioteket flyttet
helt ut fra den gamle UB-bygningen; først de
matematisk-naturvitenskapelige fag, deretter de
medisinske og de juridiske. Så ble det bygget opp
egne fakultetstjenester ved HF og SV – der flere og
flere av universitetsbibliotekarene ble trukket inn og
fungerte som fagreferenter. Slik ble det en økende
fjernhet mellom «gamle UB på Drammensveien»
og forskermiljøene på Blindern, og en tilsvarende
økende kontakt mellom fakultetsbibliotekene og
studentene og forskermiljøene.
Når det gjaldt fagreferentene var lederen for
katalogavdelingen ved hovedbiblioteket på Drammensveien,
førstebibliotekar Børge Bernhardt, tidlig
ute med å trekke frem og understreke hva som var
deres rolle. For allerede i 1969 sendte han ut et
rundskriv - Fagreferenten og forslagtjenesten - som
tok for seg blant annet: Hvordan skaffe seg de beste
forutsetninger Jo, svarte Børge Bernhardt: «Det heter
at man skal følge med i sitt fag. Dette kan bety så
Fagreferentene før og nå
• 157