Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

ved Pedagogisk forskningsinstitutt, som den gang
hadde sitt hovedkvarter i Wergelandsveien i Lektorenes
hus. Forøvrig gjaldt det for fakultetsbibliotekaren
å finne ut hvor i verden de ulike instituttene
i fakultetet holdt til. De var spredt rundt om i byen
fra Thorvald Meyersgate i øst til Løkkeveien i syd
og Fritznersgate og Tiedemannsgate i vest, samt
Professorboligen i sentrum. Fakultetstjenesten
selv hadde ikke noe fast tilholdssted. Men i løpet
av høsten 1966 fikk vi løfte om to små rom i den
allerede den gang riveferdige «Hydrobrakken» bak
UB. Her fikk fakultetstjenesten sitt hovedinnsmett
i tiden frem til februar 1968. Da flyttet vi inn i 4.
etasje i Eilert Sundts hus på Blindern.
En spennende og lærerik tid
Personalet økte med fem personer i løpet av 1967. Vi
kunne sette i gang og vise at vi var til. Rundt om på
instituttene var ikke alle klar over at boksamlingene var
overtatt av UB. Og kjente man til det, så oppfattet man
oppgaven vår høyst forskjellig. Imidlertid visste noen
veldig godt hva vi ikke burde gjøre og ga tydelig uttrykk
for at det var ønskelig at vi «holdt fingrene av fatet.»
Dette til tross for vedtak i fakultetet og andre organer.
Følelsen av å være et fremmedelement i fakultetet
ble nokså påtrengende mange ganger. Men lærerikt
var det, vel og merke for en som hadde valgt å arbeide
«ute i bushen.» Sett fra hovedbiblioteket var dette
utpostarbeide, uten Svalbard-tillegg riktignok. På
universitetsbiblioteket på Drammensveien blir man
fort vant til å se på biblioteket som sentrum. Som
fakultetsbibliotekar og bibliotekar i fakultetstjenesten
måtte man venne seg til å se på bibliotek som periferi
i universitetssystemet. Bibliotekpersonalet kom ikke
til en veldefinert rolle. Man måtte arbeide seg inn i
fakultetet for å skape tillit og lage en identitet som
passet. Det var i grunnen ikke det man hadde sett
frem til å bruke krefter på. Det kunne virke som en
omvei. På biblioteksiden gjorde man endel erfaringer
om holdninger til bibliotekaryrket som nok falt oss
litt tungt for brystet.
Det var viktig å forsøke å forstå hva denne skepsis
til bibliotek innebar. Var det generelle holdninger til
bibliotek eller var det skuffete forventninger skapt
ved besøk på UB på Drammensveien I grunnen var
det alt dette og enda litt til. Ikke minst var det frykt
for inngrep i fagmiljøets og instituttenes selvråderett.
Mangelen på erfaring med å bruke bibliotek i det
daglige arbeid var også stor. Mange av fagene var i en
«Sturm und Drang-tid,» og de oste av selvopptatthet.
Jeg var selv oppdratt i ett av dem og hadde derfor
en naturlig forståelse for det. Man så på UB som
en institusjon som nødig beveget seg i retning av
nye utfordringer. Men det må også sies at samfunnsfagenes
egenverdi på denne tiden ikke var i ett og alt
erkjent i alle kretser på universitetet.
Enkelte hadde vært i USA og hadde sett bibliotek
hvor samfunnsfagene hadde en helt annen styrke
og var sentrale. Hos oss fant man samfunnsfagene
blandet inn i humaniora og andre fag. Når man
møter fag og fagfolk på vei oppover og fremover – i
entreprenørfasen – med en svært så klar oppfatning
av sine fags verdi, måtte det skape visse problemer
med universitetsbibliotekets tradisjonelle grenseoppganger.
Og på UB forsto man ikke til fulle den nye
situasjonen. For en antropolog var det for eksempel
meningsløst å skille en bok om Nuer-folket fra en om
Nuerreligion – det var begge tjukkeste antropologien.
På samme måte var det vanskelig for en psykolog å
forstå at moderne psykologi ikke hadde fått en annen
plass i biblioteket enn i nærheten av sine historiske
aner: religion og filosofi. Hvorfor ikke nær medisin
Dette siste husker jeg spesielt godt fordi dette hadde
gjort et så sterkt inntrykk på en psykolog. Svært
kjent. Jeg hadde følge med ham opp til Drammensveien
fra Løkkeveien på vei til UB. Jeg fikk en faglig
lekse fremført med slik indignasjon at jeg kom rystet
frem til UB, et sted hvor ved kommende forøvrig ikke
74 • Universitetsbiblioteket 200 år