Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

av 1800-tallet. Da Samuel Laing besøkte byen i 1836,
beretter han om et universitet som generelt ikke
har høy standard når det gjelder ytre rammer, men
skryter av biblioteket og borgerne som bruker det:
Universitetet har enno ikkje fått eigne bygningar
med tilstrekkelg kapasitet for det dei driv med.
Professorane foreles i lokale rundt omkring i
sentrum, ikkje i ein bygning staten eig. Biblioteket
er ganske stort, men har ikkje noko rikt utval av
gamle eller verdifulle utgåver av sjeldne verk.
Kvar og ein kan bruke det , og på svært liberale
vilkår. Det er åpent to timar dagleg for utlån,
men det har lesesalar for dei som ønsker å sjå
nærmare på kart, manuskript eller bøker som er
for verdifulle til å bli lånt ut. Ein treng ikkje ha
noko medlemskap ved UB eller vere student for
å kunne bruke bøker. Alle som skriv under på
at dei skal levere bøkene tilbake, kan låne mot
at dei kvitterer – jamvel om bibliotekaren ikkje
kjenner vedkommande. Når ein tenker på talet
på personar av alle samfunnslag som bytter bøker
i åpningstida, gir dette eit særs godt inntrykk av
folks leselyst. (…) Det er ein klubb som dei alle er
medlemmer i og betaler kontingent til. Det er ein
litterær klubb, og pengane ein får inn blir brukt
til å skaffe elementære studiebøkre til studentar.
Dette blir gjort fordi ein ikkje kan vente at universitetsbiblioteket
kan ha nok eksemplar på ein gong
till dei som følgjer ei forelesningsrekke. 49
En tysk embetsmann som besøkte Norge i 1832,
Friedrich Wilhelm Otte, fortalte at universitetsbiblioteket
var fritt tilgjengelig for alle brukere og meget
hensiktsmessig ordnet, slik at det var lett å finne frem
og bruke samlingen. Dette viste seg ikke minst ved
de høye utlånstall, mente han. Han skryter også av
bokbudsjettet, og hvordan biblioteket har det viktigste
av ny vitenskapelig litteratur fra alle fagområder, og får
alle bind fra de mest berømte vitenskapelige selskapers
skrifter – også noen av de mest kostbare, og han mente
samlingen av tysk faglitteratur også var god. 50
På denne tiden var utlånet drøyt 13.000 bind
årlig, noe som er nokså stort med tanke på at det
ikke var særlig mange studenter i byen. Pågangen
kunne til og med være en belastning for det lille
personalet, og det er betegnende at universitetsbibliotekar
Keyser i 1846 sterkt støttet en revitalisering
av Deichmanske bibliotek, som burde ha
som mål «deels at befordre communens almindelige
dannelse i det hele, deels at give enkelte classer af
dens medlemmer gavnlig veiledning til udøvelsen
af dens sysler (…) (Derfor trengs) saadanne verker,
som behandle haandverksdrift, industri, fabrikdrift,
handel, agricultur, o.d.» 51 Selv om enkelte i ettertid
anså den første tiden til biblioteket for å fungere
som et slags håndbibliotek for universitetets ansatte,
blir dette dermed noe feil. Likevel kunne man det
første halve århundre oppleve at mange professorer
beholdt bøkene på sine kontorer, og biblioteket
måtte henvise studenter eller andre til selv å hente
dem hos låntageren. Det kan ikke bare ha vært en
lett måte å skaffe boka på for den vanlige låner.
Men bøkene i samlingen stod framme, og man blir
nesten overveldet av bøkene som fyller hyllene og
veggene i bygningen.
Drolsum og det nye bibliotek i
Drammensveien
Biblioteket slet lenge med mangel på personale. Bøker
strømmet inn, men det bibliotekfaglige arbeidet med
katalogisering og bibliografier lå etter. Den som
nærmest revolusjonerte universitets biblioteket til å bli
et «moderne» universitetsbibliotek, var Axel Charlot
Drolsum, universitetsbibliotekar fra 1876 til 1922. I
1880 utformet han et stort forslag til omorganisering
av universitetsbiblioteket som skulle ta hensyn til de
nye kravene et kombinert universitets- og nasjonal-
38 • Universitetsbiblioteket 200 år