Kunnskap – Samlinger – Mennesker - Universitets​biblioteket

Oldtidens bibliotek i Alexandria, slik Otto von Corvin
forestilte seg det i ‘Illustrierte Weltgeschichte für das Volk’.
til Homer, såkalte hypomnémata. Vår kjennskap til
dem er høyst indirekte. I den grad de er bevart, finnes
de som sitater i margen på noen bysantinske Homermanuskripter
som ble funnet og gjort til gjenstand
for forskning først på slutten av 1700-tallet. Men
dermed ble da også grunnlaget for den moderne
Homer-forskningen og den moderne filologien
lagt. I de bysantinske manuskriptene er Aristarks
kommentarer gjengitt via mellommenn, det vil si
senere aleksandrinske filologer som siterer eller
parafraserer sin forgjenger. Om aldri så skrøpelig,
gir denne overleveringen oss likevel et utvetydig
vitnesbyrd om en avansert tekstfortolkende praksis
nesten to hundre år før vår tidsregnings begynnelse.
Demetrios, Kallimakhos og Aristark. I den allmenne
historiske bevissthet er de borte som svisker. Ikke
desto mindre fortjener de å huskes, som founding
fathers. Vårt universitet og dets bibliotek ble
kanskje grunnlagt i 1811, men det var etter en
idé fra 295 f. Kr., sånn omtrent. Septuaginta
og Homer. Fortsatt har de noe de skal ha sagt
i vår kultur. Uten forgjengerne i Alexandria
hadde vi sannsynligvis verken hatt bibelteksten
eller den litterære klassikeren.
For meg som filolog byr det ikke på
problemer å identifisere seg med aleksandrinerne.
Jeg sitter jo ennå her og restituerer
og kommenterer tekster. Men også de som
forfølger helt andre akademiske interesser, vil
jeg tro føler det på samme måte, for alle fakulteter
har når det kommer til stykket sine røtter
i Ptolemaios’ kulturby. Ptolemaios var for så
vidt den første egentlige brukeren. Han brukte
biblioteket til å befeste sin makt og bygge sin
nasjon. Om han noensinne oppsøkte det for
å lese, skrive eller diskutere, er mer tvilsomt.
Den skotske forfatteren Thomas Carlyle
skriver et sted at «det sanne universitet er en
boksamling». Dermed fortjener Biblioteket i
Aleksandria uten videre betegnelsen «verdens første
universitet». I praksis lar det seg vanskelig gjøre å skille
instrumentalis fra tilgrensende kasus: Vi underviser
og forsker ved hjelp av, sammen med, for og på UB.
Derfor var det jeg stusset da mitt «brukerforhold» ble
brakt på bane. Universitetsbiblioteket er for meg, som
forsker og universitetslærer, langtfra bare et redskap.
Redskapsfunksjonen er bare én av flere. I Oxford, på
The Bodleian Library, er jeg reader. Det er det lettere
å avfinne seg med. Men så slo det meg at jeg kanskje
burde tenke i retning «gårdbruker», ikke «forbruker».
På samme måte som bonden «bruker» den jorda han
eller hun har overtatt fra sine forfedre, bruker jeg
boksamlingene. Sår og høster. Med flid og begeistring
pløyer jeg meg gjennom bok etter bok.
Så er jeg vel en bruker likevel, da.
Jeg – en bruker
• 169