Leder - Fortid

fortid nr / 2005
110
tidligere makroøkonomiske arbeidshesten, der man kun
utvider modellen ved å legge til en aggregert tilbudsside.
Tilbudssiden relaterer seg til produksjonsforhold i bedrifter, og
de viktigste kostnadsforholdene bedrifter må ta inn over seg.
Siden arbeidskraft er den absolutt viktigste kostnaden for de
fleste bedrifter, blir AS delen modellert å bestå av (likevekter
i) et (hypotetisk) aggregert arbeidsmarked. Kritikken fra
mange økonomer var nå at man tidligere hadde uteglemt
tilbudssiden i tiden da keynesianismen rådde som sterkest, og
at denne nå fortjente sin rette plass ikke bare i mikroøkonomisk
produksjonsteori, men også i makroøkonomisk teori. Videre ble
tidligere modeller som IS-LM kritisert for ikke å skille mellom
økonomiske effekter av ulike endringer på kort og lengre sikt.
AS-AD modellen inkorporerer til en viss grad tidsdimensjonen
ved å komme i både en kortsiktig og en langsiktig variant.
Senere skal vi se at denne distinksjonen har viktige
implikasjoner for hva slags type politikk som blir oppfattet som
gunstig i de årene modellen har vært innflytelsesfull.
AS-AD modellen er som nevnt rådende som generell analytisk
makromodell i dagens samfunnsøkonomiske fagmiljø.
Både neo-keynesianere og neo-klassikere kan enes om flere
generelle trekk ved modellen. For eksempel er det rimelig
konsensus om at ekspansiv finanspolitikk har sterkere effekt
på produksjonsnivå kort enn på lang sikt, og at ”negative
tilbudssjokk” kan gi både økt inflasjon og arbeidsledighet.
”Negativt tilbudssjokk” er tolkningen av den overnevnte
oljekrisa 17 , og løsningen på stagflasjonsproblematikken som IS-
LM modellen ikke klarte å håndtere. Likevel er det: ”possible
to agree on the entire analysis of demand and supply, and
yet disagree on every aspect of economic policy” 18 . Det er
flere grunner til dette, og noen av dem kan relateres direkte
til ulike spesifikasjoner av AS-AD modellen 19 . Et vesentlig
skille går, for å bli noe teknisk, på ”hvor bratt” den såkalte AS
kurven er. For å si det svært enkelt vil en bratt AS kurve tilsi at
inflasjonen øker mye når BNP øker med en enhet. Dette gjør
at finans- og pengepolitikk hovedsaklig vil slå ut i inflasjon,
og ikke i økt produksjon og lavere sysselsetting. Neo-klassiske
økonomer støtter en slik tolkning av modellen, mens mer
keynesiansk orienterte økonomer argumenterer for en ”slakere”
AS-kurve. Det beryktede begrepet ”naturlig arbeidsledighetsrate”
20 , er forøvrig forenlig med en fullstendig vertikal ASkurve.
Et annet stridstema er den gamle debatten Keynes tok
opp i 1936, om hvorvidt man kan forvente at ulike markeder,
og da spesielt arbeidsmarkedet, ”klarerer” og går tilbake til en
likevekt i løpet av kort tid. Keynes var som nevnt skeptisk til
markedets evne til effektivt å ”ordne opp selv”, og keynesianske
økonomer hevder at ”lang sikt” i et AS-AD rammeverk er svært
lang. Neo-klassiske økonomer med større tro på markedet
hevder i motsetning at ”lang sikt” er etablert allerede i løpet av
noen få år. Disse stridstemaene er relevante i forhold til denne
artikkelens generelle poeng om at teori kan forme empiriske
hendelser via den kognitive innvirkningen den har på aktører.
Det er liten tvil om at det i visse akademiske, men også politiskbyråkratiske
miljøer er den mer neo-klassiske fortolkningen av
makroøkonomien generelt, og AS-AD modellen mer spesielt,
som har vunnet frem de senere tjuefem år. Én av denne
variantens empiriske implikasjoner er blant annet at kontraktiv
pengepolitikk med sikte på å redusere inflasjon har få
kostnader, siden man kun vil oppleve høy arbeidsledighet over
et kort tidsrom. En streng pengepolitikk med sikte på å redusere
inflasjonen ble ført i USA og Vest-Europa på begynnelsen av
1980-tallet, intellektuelt og politisk støttet opp av nettopp slike
argumenter. Empirisk viste arbeidsledigheten å returnere til
lavere nivåer relativt raskt i USA og enkelte europeiske land,
mens den ikke kan sies å ha gjort dette i land som Spania,
Italia, Frankrike og Tyskland. En annen implikasjon av den
neoklassiske tolkningen er at tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk,
blant annet ved selektivt å manipulere
offentlige utgifter og skattenivå etter økonomiens status til
enhver tid, er relativt nyttesløs. Den politiske viljen til å bedrive
direkte motkonjunkturpolitikk er blitt mindre de siste tiårene.
Det er antakelig mange ulike årsaker til dette fenomenet.
Likevel er antakelig det forhold at den rådende økonomiske
teorien hevder en slik politikk i beste fall er nyttesløs og i verste
fall inflasjonsdrivende 21 , én faktor.
Oppsummerende betraktninger
Hvilke slutninger kan vi trekke ut ifra denne lille ”narrativen”
om den parallelle utviklingen av økonomisk historiske hendelser
og makroøkonomiske modeller. For det første later det til at
det spesielt er de dramatiske hendelsene i form av økonomiske
kriser som har formet de rådende ”store” modeller innen
faget. Dette kommer antakelig ikke kun av at disse historiske
hendelsene var viktige og dramatiske i seg selv. Like viktig er det
antakelig at de rådende modeller og teorier på tidspunktene da
disse hendelsene inntraff, ikke kunne forklare hendelsene på en
tilstrekkelig måte. De klassiske økonomenes teorier kunne ikke
gjøre godt rede for 30-årenes depresjon. Oljekrisen kunne heller
ikke forklares godt av datidens keynesianske teori. Thomas
Kuhn skriver i sin Vitenskapelige revolusjoners struktur 22 at
paradigmeskifter innen et fagområde nettopp kan forventes
når man enten har mange eller enkelte alvorlige tilfeller av
det Kuhn kaller ”anomalier”. Anomalier er fenomener som
ikke lar seg forklare innenfor det rådende paradigmet, og de
to overnevnte krisene må kunne sies å ha representert tilfeller
av anomalier for de ulike dominerende paradigmene. De store
økonomisk-historiske traumene i det 20. århundrets vestlige
verden har altså satt sine spor i makroøkonomisk teoretisering,
og dette er en av de kausale virkningene som har foregått fra det
empiriske og over på det økonomisk-teoretiske plan. I tillegg
har jeg søkt å vise hvordan rådende tanker om økonomien, og
de konkrete modellene mer spesifikt har virket inn på empiriske
hendelser gjennom siste halvdel av det 20. århundre. Den
viktigste kanalen for denne innflytelsen har antakelig vært via
det politisk-byråkratiske apparatet i en rekke land. Modellene
søker å si noe om hvordan en svært kompleks økonomi virker,
ved å selektere ut visse mekanismer som anses som de mest
essensielle. Siden menneskets kognitive kapasitet er meget
begrenset, er det vanskelig å tenke koherent om, for deretter å
eventuelt handle ovenfor, en økonomi uten å ha eksplisitte eller
implisitte modeller i bakhodet. Dermed blir hvilke modeller
som dominerer samtidens økonomiske tankegang av stor
betydning. For å foreta et tankeeksperiment, kan vi tenke oss
to hypotetiske finansdepartement, A og B. I A dominerer en IS-
LM modell som tilsier at ekspansiv finanspolitikk gir økt BNP
og lavere arbeidsledighet. I B er de fleste byråkratene trenet til
å tenke i tråd med en AS-AD modell som sier at den samme
finanspolitikken ikke gir noen langsiktige virkninger på BNP
eller ledighet, men kun økt inflasjon. Vil A og B gi ulike råd