Leder - Fortid

More documents

Recommendations

Info

urde brukes mot et japansk militærmål uten forvarsel. Bare dét ville føre til et så stort psykologisk nederlag at Japan ville bli tvunget til kapitulasjon. Resultatet av disse drøftelsene ble Potsdamerklæringen fra 26. juli 1945 som ga japanerne et siste ultimatum. Den nevnte ikke keiseren med ord, men gav likevel Japan muligheten til å beholde keiserstyret siden det kun var presisert at de måtte overgi ”samtlige militærstyrker”. Alternativet ville være ”snarlig og total ødeleggelse”. Japan var allerede fullt klar over hva ødeleggelse av landet betydde etter åtte måneders intens konvensjonell bombing, men hva som egentlig lå i ”total ødeleggelse” var for dem heller uvisst. Selv ikke én atombombe kunne påføre Japan mer skade enn det som allerede var gjort. USA på sin side hadde allerede prøvesprengt den første atombomben i New Mexico 16. juli, og hadde en klar formening om ”total ødeleggelse”. Etter invasjonen av Okinawa i april 1945 gikk Japans statsminister Kuniaki Koiso av. Han ble etterfulgt av Kantaro Suzuki, som var mer tilbøyelig for en fredsløsning. Krigsrådet bestod av seks menn som alle hadde like mye innflytelse. Foruten statsministeren var disse utenriksminister Togo, krigsminister Anami, marineminister Yonai, samt stabsjefene for hæren og marinen, henholdsvis general Umezu og admiral Toyoda. Militaristene, som dominerte krigsrådet, nektet å kapitulere og 8. juni 1945 ble det nok en gang vedtatt at krigen skulle fortsette til siste mann under den såkalte ”Fundamentale politikk”. Ifølge Koichi Kido, som var keiserens nærmeste rådgiver og bindeledd til regjeringen, var særlig de yngre offiserene i hæren fast bestemt på å kjempe til siste mann, mens krigsminister Anami mente at de heller burde holde ut til en invasjon, for så å påføre amerikanske styrker så store tap at de ble tvunget til en fredsløsning mer fordelaktig for Japan. Samme dag som ”Fundamentale politikk” ble vedtatt, foreslo Koichi Kido overfor keiser Hirohito å henvende seg til Sovjetunionen – som fortsatt hadde en nøytralitetspakt med Japan – for på den måten forsøke å fremforhandle en fredsavtale på politisk vis som militaristene kunne godta. Japans minstekrav skulle være å beholde keiseren som japanerne mente var av guddommelig opphav. Kido fikk støtte fra keiseren, samt statsminister Suzuki og utenriksminister Togo. Militaristene nektet i utgangspunktet noe som helst forhandlinger med fienden, og var fast bestemt på å kjempe til siste mann, men motvillig godtok de likevel fredsutspillet overfor Sovjetunionen. Moskva derimot ignorerte Japan, og hadde ingen ønske om å bistå dem med å få slutt på krigen. Isteden hadde de møter med Kina og forberedte et angrep mot det Japan-okkuperte Mandsjuria. I slutten av juli mottok Japan så Potsdam-erklæringen. Utenriksminister Togo mente ultimatumet var akseptabelt, fordi han tolket det som at keiserstyret kunne beholdes. Keiseren møtte Togo, og bifalte hans vurdering. Men både keiseren og statsminister Suzuki var likevel ubesluttsomme. Statsminister Suzuki ignorerte Potsdam-erklæringen, og 6. august ble den første atombomben sluppet over Hiroshima. Amerikanerne fikk imidlertid ikke den umiddelbare artikler kapitulasjonen som de hadde forventet – noe av forklaringen kan ligge i at det var vanskelig for japanske styresmakter å få en oversikt over hva som egentlig hadde skjedd. Dessuten var enkelte regjeringsmedlemmer av den oppfatning at USA umulig kunne ha mer enn én atombombe. En ny atombombe ble uansett sluppet over Nagasaki1 9. august, bare noen få timer etter at Sovjetunionen erklærte krig. Det japanske krigsrådet ble nå delt på spørsmålet om kapitulasjon. Militaristene Anami, Umezu og Toyoda ville alle fortsette krigen. For første gang henvendte derfor en statsminister seg til keiser Hirohito for å få ham til å fatte en endelig beslutning. Han gikk inn for fred og støttet seg til Potsdam-erklæringen med det forbehold at keiseren ble beholdt. USA godtok utspillet. Selv om de japanske militaristene fortsatt var skeptiske til å overgi seg, bøyde de seg for keiserens anbefaling om kapitulasjon. Krigsminister Anami underskrev forordningen for så å begå selvmord neste morgen. Særlig hæren var i sjokk over beslutningen, og prøvde desperat å overtale militaristene i krigsrådet om å fortsette kampen. Men 14. august var krigen slutt. For å unngå en truende revolusjon og opprør blant befolkningen, og da særlig de militære, kunngjorde Hirohito kapitulasjonen på japansk radio 15. august. Dette var første gang befolkningen fikk høre keiserens stemme. Noen hæroffiserer som slett ikke ville overgi seg, brøt seg inn i keiserpalasset natten i forveien i et forsøk på å stjele båndopptaket, men kuppet slo feil. Keiseren nevnte blant annet i sin tale: ”fienden har begynt å bruke en ny grusom bombe [...] hvis vi fortsetter vil det ikke bare føre til utslettelse av Japan, men også utslettelse av den menneskelige sivilisasjon. Vi må derfor utholde det uutholdelige”. Sluttbemerkninger ”Var det virkelig nødvendig”, er et spørsmål som aldri vil kunne bli besvart skikkelig omkring atombombene mot Japan. Argumentene for og imot er mange. Keiserens nærmeste rådgiver, Koichi Kido, sa i et intervju i forbindelse med World at War- serien at ”kombinasjonen atombombene og Sovjetunionens krigserklæring bidro til å forkorte krigen”. Hvis det ikke hadde skjedd kunne Japan sannsynligvis ikke ha lagt ned våpnene”. Dette får også støtte hos statssekretæren Hisatsune Sakomizu. Han sa senere at han var meget forbløffet over bomben, men at det samtidig var nøkkelen til å få Japan ut av krigen. Et av krigsrådets medlemmer, Admiral Toyodo, uttalte seg imidlertid slik overfor National Analysis Division of the United States Bombing Survey: ”Jeg tror ikke det er riktig å betrakte anvendelsen av atombomben og Sovjetunionens inntreden i krigen som de direkte årsaker til kapitulasjonen. Men jeg tror at disse omstendigheter gjorde det mulig for oss å få slutt på krigen uten å volde altfor meget kaos i Japan”. Ettertidens motstandere av bruken av atombomben trekker også frem Sovjetunionenes rolle, at så snart russerne gikk til krig mot Japan ville keiserriket bli tvunget til å kapitulere. Denne eventualiteten er likevel mer kompleks enn som så. For det første er dette en vurdering tatt i etterpåklokskapens navn. Man kan ikke ta for gitt at de japanske militære ville ha overgitt seg på fredelig vis til russerne uten at atombombene 89
fortid nr / 2005 90 var blitt sluppet. Russernes krigserklæring førte tross alt ikke til en umiddelbar slutt på krigen. I løpet av de fem dagene Operasjon Auguststorm varte, falt minst 8 200 russiske soldater og 83 000 japanere falt på like fanatisk og håpløst vis som mot amerikanerne. Interessant er det også når det hevdes at bomben var unødvendig fordi Japan var på randen av kollaps og sult og derfor snart uansett ville ha kapitulert. At sivilbefolkningen sulter har imidlertid sjelden vært en avgjørende årsak til kapitulasjon. U.S. Strategic Bombing Survey fra 1946 konkluderte likevel med at ”innen 31. desember, og etter all sannsynlighet før 1. november 1945, ville Japan ha kapitulert selv om atombombene ikke var blitt sluppet, selv om Russland ikke hadde kommet med i krigen, og selv om invasjonen ikke hadde vært planlagt eller vurdert”. Men var ikke krigen egentlig slutt for japanerne i 1943? De hadde tross alt vært på defensiven helt siden Midway sommeren 1942, uten ett eneste lyspunkt. I tillegg var de siste vitale råstoffene gått tapt ved tapet av Filippinene i begynnelsen av 1945. I denne sammenheng må det nevnes at selv om Japan allerede var utsatt for en voldsom konvensjonell bombing, og at marine- og handelsflåten var tilintetgjort med det resultat at forsyningene uteble, hadde Japan fortsatt til rådighet 10 000 fly, omtrent halvparten bygget som Kamikaze-fly. I tillegg hadde de en kampklar og disiplinert hær på to millioner mann kombinert med en stor sivilbefolkning som var beredt til å kjempe til siste mann. Men ingen japanske militærledere hadde regnet med atombomben, som fjernet mye av grunnlaget for en amerikansk invasjon. Selv om det var flere japanske ikke-militære ledere som ønsket en fredsløsning på politisk vis, var sannsynligvis dette uforutsette momentet avgjørende for å overtale militaristene om å kapitulere, slik statssekretæren Hisatsune Sakomizu senere også fremhevet. Det er i våre dager spesielt stort fokus på den moralske siden ved den amerikanske bruken av atombomber under annen verdenskrig. Ja, amerikanerne regnet med at atombombene ville drepe minst 100,000 mennesker, og antallet ble til slutt over 200,000. Men hva med alternativet, som sannsynligvis ville vært en invasjon med tap av flere millioner menneskeliv? Hva med den moralske siden der? Truman ville fått et alvorlig forklaringsproblem særlig overfor sin egen befolkning hvis han hadde ventet med å bruke atombomben – og latt enda flere amerikanske liv gå tapt – siden USA hadde brukt store ressurser på å utvikle et våpen han mente ville få en snarlig slutt på krigen. Når det så gjelder professor Arne Kalland og andres forundring over hvorfor USA hadde så hastverk med å bruke atombomben for å få slutt på krigen, er det merkverdig at man ikke overveier tapet av amerikanske og allierte liv. For hver dag som gikk, ble amerikanske og andre allierte soldater og sivile drept. Minst ti millioner kinesiske sivile hadde allerede mistet livet. I tillegg kommer den enorme psykiske påkjenningen amerikanere både på slagmarken og hjemme i USA ble utsatt for. Er det ikke en statsleder sin moralske plikt i størst mulig grad å begrense tapet av sine egne, ikke minst i en krig de tross alt ikke hadde startet? Vi får aldri vite konsekvensene av ikke å ha sluppet atombombene over Japan. Atomkappløpet mellom Vesten og Sovjetunionen ville kommet uansett. Men hvis krigen hadde fortsatt og en invasjon hadde blitt igangsatt på tross av atombombens eksistens med det resultatet at ytterligere flere hundre tusen allierte og japanske menneskeliv gikk tapt, kan man undre seg over hva debatten ville dreid seg om i dag. Noter 1. Hovedmålet var byen Kokura, men på grunn av lavt skydekke ble bomben sluppet over Nagasaki i stedet. Litteratur Grant, Christopher m.f. (1977): World War II, Land, Sea & Air Battles 1939-1945, Sundial BooksLimited, London. Christophersen, H.O. (1949): Den store krigen, bind III, Gyldendal norsk forlag, Oslo. Marine Corps Gazette, August 1965, Vol. 49, No. 8, http://www.douglong.com/kido.htm, lastet ned 16.08.2005. Intervju med amerikanske og japanske aktører i dokumentarserien World at War (1973), program 22-24 Marquis Koichi Kido and the atomic bombing of Japan, http://www. doug-long.com/kido.htm/ lastet ned 16.08.2005. Potsdam Declaration, http://www.ndl.go.jp/constitution/e/etc/c06. html/ lastet ned 16.08.2005. U.S. Strategic Bombing Survey, http://nopukob.com/ww2_stories/ report.htm/ lastet ned 16.08.2005.
Page 2 and 3:
Jubileum leder Fortid kommer ut som
Page 4 and 5:
Hvilken musikk hørte Christianias
Page 6 and 7:
Nytt historiesenter på vestlandet!
Page 8 and 9:
”Det store tivoli” - da filmen
Page 10 and 11:
Det nye Christiania Tivoli var ikke
Page 12 and 13:
P. A. Munch i historiens og nasjone
Page 14 and 15:
Folks Historie, hadde fra 1851 og d
Page 16 and 17:
Helsedirektør Karl Evang Til tross
Page 18 and 19:
mindre mottagelig for påvirkning f
Page 20 and 21:
Politikken karakteriseres altså av
Page 22 and 23:
man trengte et ”pusterom” for
Page 24 and 25:
lignende skritt. Igjen var behovet
Page 26 and 27:
de siste årene inn i to hovedposis
Page 28 and 29:
olle. Pomeranz synes å operere med
Page 30 and 31:
de politisk aktive borgerne, hevder
Page 32 and 33:
Like fullt er det åpenbart at eval
Page 34 and 35:
metoder. Mange historikere vegrer s
Page 36 and 37:
som kjelde for innsamlingane sine.
Page 38 and 39: Forståinga av ære for ein bonde o
Page 40 and 41: Sandnes, Jørn. (1990): Kniven, øl
Page 42 and 43: i. Den enkeltes kulturskapende virk
Page 44 and 45: Den reflekterte, nye bevisstheten b
Page 46 and 47: AMERIKA artikler 7
Page 48 and 49: Abortmotstandere artikler 9
Page 50 and 51: Det andre begrepet fra troskapseden
Page 52 and 53: Norskamerikanere før og nå Av Tho
Page 54 and 55: at norsk identitet i dag kun er ove
Page 56 and 57: norskamerikanere, men snarere avtok
Page 58 and 59: Er Johnny Cash ”det andre Amerika
Page 60 and 61: Plakaten viser hvordan det andre Am
Page 62 and 63: Verdensanskuelsen som er preget av
Page 64 and 65: artikler 65
Page 68 and 69: fullstendig ubegrunnet, ettersom ma
Page 70 and 71: for å bryte sammen. Forventninger
Page 72 and 73: into a vision of who we are as a pe
Page 74 and 75: Det reflekterer snarere generelle h
Page 76 and 77: litt brukt som et symbol for den kr
Page 78 and 79: Nebraska albumet fra 1982. Da den b
Page 80 and 81: gjør at den klassiske realistiske
Page 82 and 83: Dynamikken til disse fanget opp de
Page 86 and 87: triumf, men skeptikerne, og særlig
Page 90 and 91: “Scoop Jackson’s Liberal Intern
Page 92 and 93: Stipendiat Jeff Bloodworth artikler
Page 94 and 95: Johannitterne - en ridderorden i no
Page 96 and 97: som apostelen Peters etterfølger s
Page 98 and 99: ”Sin egen herre” - ugifte kvinn
Page 100 and 101: Om innføringen av lik arv Fram til
Page 102 and 103: Jacobsen som hadde innsatt henne so
Page 104 and 105: 29. I Danmark var imidlertid ulik a
Page 106 and 107: åpent 4 . Jeg ønsker imidlertid i
Page 108 and 109: nedgang i lønna uten videre, noe s
Page 110 and 111: til politikerne som skal legge opp
Page 112 and 113: neskerettighetsaktivister og katols
Page 114 and 115: for Fenastras og samarbeidsorganisa
Page 116 and 117: Havbunnens rikdommer - Norges rolle
Page 118 and 119: kompromisset skulle kyststatene bet
Page 120 and 121: Krise i aust, krise i vest? Den dem
Page 122 and 123: med kvarandre ved å finna talet p
Page 124 and 125: eller mindre grad, og i underkant a
Page 126 and 127: Fjelberg direkte skriv at ”Her er
Page 128 and 129: VEDLEGG 2: Tal frå Dei 43 - UKrise
Page 130 and 131: KYSTPRESTEGJELD FRÅ FOSEN TIL SUNN
Page 132 and 133: fall på et kognitivt plan stå ste
Page 134 and 135: fra kildene ”Mennesket og maskine
Page 136 and 137: Antikvariatet Kolonitiden og mennes
Page 138 and 139:
Ekteskapet - den økonomiske grunne
Page 140 and 141:
som for eksempel Guds inkarnasjon i
Page 142 and 143:
Debatt Kommentar til Per Kristian S
Page 144 and 145:
artikler 1 5
show all

Leder - Fortid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?