Leder - Fortid

Johannitterne –
en ridderorden i norsk senmiddelalder
Av Trond Svandal
I 1533 skrev Hans Rev, biskopen av Oslo, et brev til kong
Frederik I i København og bad ham gi tilbake eiendommer
og privilegier som var blitt fratatt flere klostre på Østlandet
det foregående året. 1 Klostrene hadde støttet den hjemvendte
Christian IIs forsøk på å gjenerobre Norge. Blant klostrene
nevner biskopen Varna, det eneste ordenshuset i Norge
tilknyttet johannitterordenen. Kongens menn hadde fordrevet
ordensbrødrene, med unntak av én som tjente som skriver
for den nye godsherren, og de drev nå rundt i bispedømmet.
Men biskopens bønn til kongen ble aldri tatt til følge og det
er kanskje ikke så rart. Det var snarere i kongens interesse å
konfiskere de mektige klostergodsene, og kun få år senere var
reformasjonen et faktum og alt kirkegodset i Norge ble lagt
under kronen.
Men hvem var disse johannitterne som etablerte seg på Varna,
dagens Værne kloster i Rygge i Østfold? Hva hadde de å si for det
norske samfunnet i middelalderen, og i såfall for hvilke deler av
befolkningen?
Den hellige Sankt Johannes av Jerusalems Hospitalsorden
Av de religiøse ordenene som var representert i Norge i
middelalderen var kanskje johannitterordenen, eller Den
hellige Sankt Johannes av Jerusalems Hospitalsorden, den mest
eksotiske. Den var en orden som på flere måter skilte seg fra
de tradisjonelle munkeordenene som satt på klostrene rundt
om i Norge. Ordener som benediktinerne og cistercienserne
var grunnlagt med det mål for øye å trekke seg tilbake
fra den verdslige verden og tilbringe tiden med bønn og
kontemplasjon. Gjennom bønn til Gud kjempet ordensbrødrene
for menneskeheten mot de onde kreftene i verden. Johannitterordenen
sto i ganske skarp kontrast til dette. Ordenen hadde
blitt opprettet i Jerusalem engang på midten av 1000-tallet for å
ta seg av kristne pilegrimer til de hellige stedene der. Ordenens
tidlige historie er uklar og innhyllet i mye legendestoff, men
det var med korstogene ordenen etablerte seg som den mektige
organisasjonen den skulle bli. I årene etter Jerusalems erobring
av de kristne i 1099, endret ordenen karakter fra å være en ren
hospitalsorden til å bli en ridderorden, etter tydelig mønster
fra tempelridderordenen. Johannitternes oppgaver ble fra de
første tiårene av 1100-tallet både pleie av syke og trengende,
men vel så mye å gi militær beskyttelse til pilegrimer og til de
skjøre korsfarerstatene i Det hellige land. Selv om de kristne
korsfarerstatene gikk under i og med Akres fall i 1291, overlevde
johannitterne som orden. Brødrene flyttet hovedkvarteret først
til Kypros, for deretter å flytte til Rhodos i 1310. Her skulle de
artikler
etablere en ordensstat som kom til å eksistere helt til 1522 da de
til slutt måtte gi tapt for tyrkerne. Selv ikke dette gjorde ende
på ordenen som fikk øya Malta i gave fra den tysk-romerske
keiser Karl V i 1530, og her holdt de ut helt til Napoleon
fordrev dem i 1798. 2 Den dag i dag eksisterer ordenen, om enn
i en helt annen rolle enn som en ridderorden. Den har vendt
tilbake til utgangspunktet og driver en rekke sykehus og ambulansetjenester
rundt om i verden.
I middelalderen krevde johannitterordenen, i likhet med
de andre ridderordenene, enorme ressurser for å drive sin
krigføring i det østre Middelhav. For å finansiere aktiviteten
måtte ordenen hente ut ressurser fra Europa i form av
overskudd fra jordeiendommer eller annen økonomisk aktivitet,
eller gjennom pengeinnsamling. Viktigst var det etter hvert
omfattende nettverket av eiendommer over hele Europa som
ordenen fikk gjennom gaver fra europeiske konger, adelsmenn
eller geistlige. Allerede fra slutten av 1000-tallet fikk ordenen
gaver i form av landeiendommer, en utvikling som virkelig skjøt
fart i forbindelse med deres aktivitet i korstogene på 1100-tallet.
For å administrere disse enorme jordeiendommene behøvde
ordenen en administrasjon i Europa. Lavest i ordenshierarkiet
sto de såkalte kommendene. Dette var ordenshus hvor et
varierende antall brødre kunne bo, og herfra administrerte
de et godskompleks. Disse ordenshusene, som ofte feilaktig
kalles klostre, kunne anta form som helt vanlige gods, men
de skulle ha en kirke – dette var tross alt bosted for en religiøs
kommunitet. Kommendene var igjen organisert i støtte enheter,
såkalte priorater under ledelse av en prior. Disse prioratene
var underlagt ordensledelsen, og stormesteren og priorene var
ansvarlige for at en viss del av sin ordensprovins’ økonomiske
overskudd ble sendt videre til ordensledelsen. Disse betalingene
ble kalt responsjoner og størrelsen på dem ble bestemt av ordenes
generalkapittel – det øverste organ som bestod av stormesteren
og hans råd samt alle priorene og noen andre sentrale
embetsmenn innenfor ordenen.
Hva så med johannitterne i Norge – hva var deres plass innenfor
dette hierarkiet? Det ble bare opprettet ett ordenshus – en
kommende – i Norge i middelalderen. Dette ordenshuset ble
grunnlagt i Rygge i Østfold, middelalderens Varna, i dag Værne
kloster. Det norske ordenshuset var underlagt den nordiske
ordensprovinsen, prioratet Dacia med hovedsete i Antvorskov
på Sjælland i Danmark. Johannitterordenen hadde etablert
seg i Danmark rundt 1170, dette var bare tolv år etter at
ordenen hadde grunnlagt sitt først ordenshus i Det tyske riket,
i Duisburg i 1158. Vi vet ikke sikkert når johannitterordenen
95