Leder - Fortid

de siste årene inn i to hovedposisjoner. For det første har
David Landes vært en mye omdiskutert talsmann for at
europeernes ”[…] thrift, honesty, patience [and] tenacity” 13 ,
er hovedårsaken til vesterlandenes velstand. Han er ganske så
alene i denne vektleggingen av arbeidsmoral og tålmodighet,
men andre av hans synspunkter er mer forenelig med det jeg for
enkelthetsskyld betegner som den ”eurosentriske tradisjonen”:
en tradisjon en for øvrig kan føre tilbake til 1800-tallsstorheter
som Hegel, Marx, Weber og ”vår egen” Leopold von Ranke, det
moderne historiefagets ”grunnlegger”. Denne tradisjonen hevder
at den europeiske sivilisasjonen fra tidlig moderne tid, inntok en
særegen form som disponerte for vedvarende og selvforsterkende
vekst på 1800- og 1900-tallet. I følge denne tilnærmingen er
Europa det store unntaket i verdenshistorien. En annen måte å
si det på er at representantene for denne tilnærmingen, hevder
at den institusjonelle konteksten for teknologisk utvikling og
økonomisk vekst var bedre i Vest-Europa enn alle andre steder
i verden. Det er viktig å understreke at det her er tale om
institusjoner i vid forstand, i betydningen samfunnsmessige
forhold i all sin bredde, inkludert verdier, holdninger, sosial
struktur, statsmaktens karakter, rettssystem (eiendomsrettigheter),
og utdanningssystem, for å nevne noen av de
viktigste. 14 Det finnes imidlertid ulikheter innenfor den
eurosentriske tradisjonen, når det gjelder hvilke institusjoner
som blir tilskrevet størst betydning. Den nobelprisvinnende
økonomiske historikeren Douglass C. North, er for eksempel
den som klarest har vektlagt markedets og eiendomsrettighetenes
sentrale rolle for økonomisk utvikling i Vesten. 15 En
mann som David Landes er imidlertid mindre opptatt av
formelle institusjoner, selv om han også tillegger markedet
stor betydning. Landes er snarere opptatt av den europeiske
kulturens fordelaktige konsekvenser for økonomisk virksomhet.
I tråd med dette er han blant annet en svoren tilhenger av Max
Webers tese om den protestantiske etikk, samt en talsmann
for at den europeiske vitenskapsrevolusjonen på 1600-tallet
bidro sterkt til vekst i etterfølgende århundrer. Velkjent,
og mye kritisert, er også hans oppfatning om at den jødiskkristne
naturoppfatningen, disponerte for en mer omfattende
og produksjonsrettet ressursutnyttelse, enn religioner som
dominerte andre steder i verden. 16
Mer generelt har Landes en tendens til å tolke alle
særegenhetene ved europeisk historie inn i en ramme, hvor de
bidrar til å forklare dagens velstandskløft mellom vesterlandene
og resten av verden. Av dette følger det videre at han mener det
er mulig å spore årsakene til dagens velstandskløft langt tilbake
i tid, kanskje så tidlig som til Vestromerrikets oppløsning og
begynnelsen av europeisk middelalder. I tråd med dette er
han, i likhet med det som har vært og stadig er vanlig å hevde
i vesterlandsk universitets- og samfunnsliv, krystallklar når det
gjelder modernitetens historiske opphav. I følge Landes er det
en selvinnlysende sannhet at moderne samfunnstrekk, som
nasjonalstaten, fremskrittstanken, industrien, menneskerettighetene
og demokratiet, er av europeisk opprinnelse, og ble
spredd til resten av verden gjennom en lang historisk prosess.
Han beklager kolonialismens og imperialismens overgrep, men
er fast bestemt på at dette ikke kan rokke ved at den vestlige
sivilisasjonen og dens geografiske utvidelse har vært ”[…] the
driving force [of progress] […] for better or worse […]”. 17
artikler
Den eurosentriske tradisjonen, presentert ovenfor, ble i økende
grad utfordret fra og med slutten av 1960-tallet, i forbindelse
med ”studentopprøret” og fremveksten av en ”ny-marxistisk”
samfunnskritikk. Og det er nettopp en av ”ny-marxistene”
fra slutten av 1960-tallet, Andre Gunder Frank, som er en av
nåtidens skarpeste, for ikke å si, ytterliggående, kritikere av
den ”eurosentriske tradisjonen”. 18 I følge Frank er all prat om
en europeisk ”eksepsjonalisme”, reinspikka ideologiproduksjon
som legitimerer hegemoniet til den vesterlandske nasjonalstaten,
og dens herskende samfunnsgrupper, i dagens internasjonale
orden. Lignende tanker finnes hos andre forskere innenfor det
”nye globalhistoriske paradigmet”, blant annet hos Pomeranz,
men Frank går lenger enn de fleste og bryter med den
”eurosentriske” tolkningen av verdenshistorien på nær sagt alle
tenkelige punkter. I tråd med dette skriver han at, ”Europe did
not pull itself up by its own economic bootstraps , and certainly
not thanks to any kind of European “exceptionalism of
rationality, institutions, entrepreneurship, technology, geniality,
in a word – of race”. 19 Frank representerer riktignok et ekstremt
ytterpunkt innenfor det “nye globalhistoriske paradigmet”, men
likevel illustrer sitatet ovenfor et sentralt aspekt ved den ”antieurosentriske”
posisjonen. Det er et godt eksempel på at det
”nye globalhistoriske paradigmet” ikke fester noen lit til at Vest-
Europas særegne institusjonelle kontekst kan bidra til å forklare
dagens økonomiske forskjeller. I følge representantene for
denne posisjonen er vesterlandenes velstand snarere et resultat
av uforutsette lykketreff, utbyttings- og innhøstingsvirksomhet
i andre verdensdeler fra og med de ”store oppdagelsenes tid”
fram til i dag, og/eller et produkt av gunstige naturbetingelser.
Videre hevder de at det ikke fantes betydelige økonomiske
forskjeller mellom vesterlandene og andre velutviklede
områder av verden før 1800-tallet. Det ”nye globalhistoriske
paradigmet” kan slik sett fremstille bakgrunnen for dagens
økonomiske forskjeller, som et resultat av forhold som ligger
utenfor grensene til den vesteuropeiske samfunnsformasjonen.
Frank er den som går lengst i denne retningen. Hos han
er den industrielle revolusjonen fremstilt som et produkt av
den globale økonomiens pengestrømmer i tidlig moderne tid. 20
Men også hos andre innenfor ”det nye paradigmet” blir den
økonomiske utviklingen i Vesten beskrevet som et tidsbestemt
lykketreff, snarere enn et uttrykk for en kulturell overlegenhet.
Dermed blir det også naturlig at det gjerne hevdes fra dette
hold, at Asia, og spesielt Kina, i virkeligheten har vært sentrum
i verdensøkonomien gjennom store deler av verdenshistorien,
og at vesterlandenes økonomiske overlegenhet med stor
sannsynlighet vil vise seg å være kortvarig i et langsiktig
historisk perspektiv. 21
Det er som en representant for den sistnevnte debattposisjonen
at Pomeranz melder seg på i ”den store samtalen”, med et svært
grundig, empirisk basert, forskningsarbeide. I den umiddelbare
fortsettelse av artikkelen, tar jeg sikte på å gjengi hans generelle
tese, for slik å gi leseren et bedre grunnlag for å bedømme de
teknologihistoriske delene av fremstillingen.
Pomeranz tese: ”et nytt paradigme”
I tråd med det en skulle forvente fra den anti-eurosentriske
posisjonen hevder Pomeranz at vesterlandenes store økonomiske
oppsving, som han daterer til omkring 1800, var et resultat av
”gunstige globale konjunkturer” og ”historiske tilfeldigheter”.
27