Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
kompromisset skulle kyststatene betale en produksjonsavgift<br />
for området utenfor 200-milsgrensen. Den norske delegasjonen<br />
hadde ingen betenkeligheter med dette. Norske aktører antok<br />
på dette tidspunktet at det ikke ville bli tale om omfattende<br />
virksomhet utenfor 200 mil. Samtidig var aktørene opptatt av å<br />
utvikle et internasjonalt havbunnsregime, som ”menneskehetens<br />
fellesarv”. Idealer og interesser kunne forenes uten store<br />
forsakelser.<br />
Norskerenna og delelinjen<br />
På Genèvekonferansen voldte spørsmålet om Norskerenna<br />
stor bekymring hos norske myndigheter. Det kan virke litt<br />
overraskende at den norske delegasjonen viet dette spørsmålet<br />
såpass mye oppmerksomhet ettersom sokkelproblematikken<br />
ikke var et prioritert emne for Norge. Det er særlig i<br />
denne saken vi kan se at Norge ikke ville miste noe, selv om<br />
man i utgangspunktet ikke hadde vært noen pådriver for at<br />
kyststatene skulle få sokkelrettigheter overhodet.<br />
Norskerenna var, sett med norske øyne, et problem i forhold<br />
til britene både under og etter Genèvekonferansen og i delelinjeforhandlingene<br />
på 1960-tallet. Delegasjonen fryktet i 1958<br />
at den britiske delegasjonen ville hevde at den norske sokkelen<br />
ikke gikk lenger ut enn til Norskerenna, noe som ville redusere<br />
norsk sokkel betydelig. Det fantes i Folkerettskommisjonens<br />
kommentar til forarbeidet støtte for det norske synet om at slike<br />
renner ikke avgrenset kyststatens sokkel. I tillegg bekreftet den<br />
britiske delegasjonen at den var av samme oppfatning. Norske<br />
myndigheter hevdet at statenes sokler skulle avgrenses ut fra<br />
midtlinjeprinsippet med mindre spesielle omstendigheter tilsa<br />
noe annet, og Norskerenna var ikke et slikt tilfelle.<br />
I den kongelige resolusjonene fra 1963, ble begrepet<br />
kontinentalsokkel ikke nevnt eksplisitt. Resolusjonen<br />
henviste bare til utnyttelseskriteriet som grensen for sokkelens<br />
utstrekning. Dette ble gjort for ikke å vekke assosiasjoner<br />
til sokkelkonvensjonens dybdekriterium på 200 meter, som<br />
kunne være et argument for at den norske sokkel skulle stoppe<br />
ved Norskerenna. I tillegg ble det påpekt i resolusjonen at den<br />
norske sokkelen var avgrenset mot andres staters sokler med<br />
utgangspunkt i midtlinjen. Ingen andre stater protesterte på<br />
ordlyden i den norske proklamasjonen.<br />
Britene hevdet heller ikke noe om at Norskerenna var grensen<br />
for norske sokkel i delelinjeforhandlingene, og foreslo i sin<br />
invitasjon om forhandlingene til norske myndigheter at<br />
midtlinjen skulle være utgangspunktet for grensen. Dette ble<br />
også utfallet av forhandlingene. Den norske bekymringen<br />
hadde vært ubegrunnet.<br />
Så kan vi spørre: Ville britene inntatt et annet standpunkt i<br />
forhold til Norskerenna, hvis de hadde visst omfanget av petroleumsressursene<br />
på den norske sokkelen? Det har blitt hevdet<br />
at britene hadde hastverk i delelinjeforhandlingene på grunn av<br />
økonomiske problemer, og at de valgte den enkleste løsningen<br />
– midtlinjen – for å komme i gang med olje- og gassutvinning<br />
så raskt som mulig. Mot dette kan det anføres at også<br />
norske myndigheter følte tidspress for å få avklart delelinjen.<br />
Oljeselskapene hadde gitt uttrykk for at de satset på områder<br />
hvor de ville få konsesjonstillatelser raskest mulig. Dessuten<br />
var det britiske myndigheter som først kontaktet Norge med<br />
tilbud om å starte delelinjeforhandlinger med utgangspunkt<br />
i midtlinjeprinsippet. Det er grunn til å konkludere med at<br />
britiske myndigheter hadde utformet sitt prinsipielle syn før<br />
forhandlingene på 1960-tallet, basert på at midtlinjen var det<br />
mest rettferdige delingsprinsippet og at Norskerenna ikke<br />
avgrenset den norske sokkelen.<br />
artikler<br />
Om forhandlingene med britene forløp relativt smertefritt, ble<br />
drøftingene med danskene vanskelige, noe som kom som en<br />
overraskelse på norske myndigheter. De hadde tatt det som<br />
ganske selvsagt at Danmark ville holde seg til midtlinjeprinsippet.<br />
Årsaken til de problemene som oppsto, var at danske<br />
myndigheter også måtte forhandle om en delelinje med Vest-<br />
Tyskland. Tyskerne aksepterte ikke midtlinjen som delingslinje,<br />
men hevdet at sokkelen burde deles ut fra en naturlig forlengelse<br />
av statenes grenser og kystens lengde. Danskene ønsket først og<br />
fremst ikke å forhandle med norske myndigheter i frykt for at<br />
en dansk-norsk avtale ville virke prejudiserende og ødeleggende<br />
for forhandlingene med Vest-Tyskland. Situasjonen ble lettere<br />
da britene tok kontakt med både danske og norske myndigheter<br />
med forslag om forhandlinger med utgangspunkt i midtlinjen.<br />
På den tredje konferansen arbeidet den norske delegasjonen<br />
for at bestemmelsene om delelinjen skulle være mest mulig<br />
like reglene i sokkelkonvensjonen fra 1958. Det var dette som<br />
var gjeldende folkerett og statlig praksis, hevdet den norske<br />
delegasjonene. Nye regler kunne i verste fall få tilbakevirkende<br />
kraft på allerede inngåtte avtaler, som grenselinjene mot<br />
Danmark og Storbritannia. Fremfor alt hadde norske<br />
myndigheter pågående forhandlinger med russerne, og det ville<br />
være en stor fordel om den nye havrettstraktaten bekreftet og<br />
styrket midtlinjeprinsippet. Flertallet på konferansen mente<br />
imidlertid at hoveddelingsprinsippet skulle være basert på<br />
rimelighetsprinsippet. Den norske delegasjonen mente dette<br />
var for upresist, og at midtlinjen var det mest ”rimelige”.<br />
Dette fikk ikke gjennomslag, og rimelighet ble fremsatt som<br />
hovedprinsipp. Ordlyden i artikkelen henviste til folkeretten,<br />
Den internasjonale domstol og til rettferdighet, som ga et visst<br />
grunnlag for at midtlinjen kunne hevdes. Norske myndigheter<br />
var likevel skuffet over resultatet. De hadde håpet at midtlinjen<br />
skulle bli eksplisitt nevnt i artikkelen. På den annen side ble<br />
det ansett som viktig å komme frem til en løsning, og dette<br />
spørsmålet hadde konferansedeltakerne brukt mye tid på.<br />
I ettertid fremstår det som viktigere at midtlinjeprinsippet<br />
ble eksplisitt tatt med i Genèvekonvensjonen enn i<br />
Havrettstraktaten, fordi det var reglene i Genèvekonvensjonen<br />
som bestemte utfallet av delelinjeforhandlingene med danskene<br />
og britene. I den kongelige resolusjonen fra 1963 tok norske<br />
myndigheter utgangspunkt i at norsk sokkel ville avgrenses<br />
mot andre stater med grunnlag i midtlinjen. Overfor russiske<br />
myndigheter kan man spørre om det hadde vært realistisk å<br />
forvente at de ville akseptere midtlinjen, selv etter at den hadde<br />
blitt nevnt i den nye traktaten fra 1982. Russerne hadde ikke<br />
godkjent midtlinjen tidligere, til tross for sokkelkonvensjonens<br />
regler fra 1958.<br />
119
Change language