Leder - Fortid

fortid nr / 2005
62
er at en mister talerett og autoritet på de tema der en selv ikke
fremstår som edel. Dette forklarer til dels alvoret i Clinton –
Lewinsky saken. Et godt samfunn er således først og fremst et
spørsmål om personlig ansvar. Dette tankegodset finner vi igjen
i den amerikanske krigsmotstanden, der fokuset primært har
vært å anbefale folk å ikke verve seg, fordi man som soldat kan
bli presset til å utføre handlinger som en selv finner moralsk
forkastlig, eller fordi erfaringene derfra kan gjør en moralsk
forkrøplet. Ansvaret for krigen blir således flyttet ned på
individnivå.
I motsetning til dette står europeisk venstreside som fokuserer
på de overordnede strukturene og retter sin samfunnskritikk
mot systemet, ikke individene. Løsningen blir således
kollektiv, ikke individuell. Holdningen er at det er greit for
enkeltindivider å kjøpe mat på McDonald’s, fordi det som må til
er lover og regler for hvordan McDonald’s driver sin virksomhet.
Personlig boikott vil uansett ikke løse problemet. Den samme
tankegangen om krig: Det er viktigere å demonstrere mot
krigføring enn å anbefale fremtidig norsk kanonføde å tenke
seg om to ganger før de verver seg. Fordi middelet må være
kollektivt er personlig ansvar verdiløst på grunn av at dette
ikke leder til målet som er ”det gode samfunn”. Det personlige
ansvaret som ideal sees på med skepsis fordi det utgjør en
potensiell trussel mot reel progresjon ved å lede fokuset bort fra
de strukturelle overordnede problemene og over til problemets
mikronivå – enkeltindividene.
Løsningen for de mest radikale amerikanerene har gjerne
vært preget av hippiisme, med kollektivbruk, selvforsyning,
isolasjon og kjærlighet til Gaia som ”løsning”. Dette står milevis
fra Rote Arme Fraktions bomber og granater, AKP (ml)s
hagelgeværskyting på hytta, eller for den saks skyld SVs ønske
om å eie Telenor. Altså istedenfor å rette skyts (bokstavelig og
billedlig talt) mot Systemet, har det andre Amerika tatt spaden
i egne hender og flyktet ut av byen til landets herligheter.
Fremtiden i våre hender kan sies å være representant for et
tilsvarende tankesett.
Det andre Amerika anerkjenner ikke Systemet som en
”reel” størrelse, og dermed kan løsningen heller ikke være
strukturendring. Løsningen ligger hos individene. Dette finner
vi i Cash sin sang San Quetin: San Quentin, I hate every inch
of you. / You’ve cut me and have scarred me thru an’ thru. /
And I’ll walk out a wiser weaker man; / Mister Congressman
why can’t you understand. 16 Det er altså moralen til The
Congressman som har sviktet.
La oss si at jeg har rett i at det andre Amerika er individfokusert
i motsetning til europeisk venstreside som er strukturfokusert,
hva er det da som skiller det andre Amerika fra det ”første”
Amerika? Dette er kanskje vanskelig å svelge for optimister
som Galtung, men det som skiller det først og andre Amerika
er egentlig anerkjennelsen av problemet. I Cash sine tekster, ser
vi dette ved at ”den det blir gjort urett mot” svært ofte er jegpersonen
i teksten. Uretten er således i seg selv individrettet. Og
oppmerksomhet om urett gjøres ved å fortelle den personlige
Johnny Cash nedtrykt av verdens elendighet, går han som myten ”the
man in black” målbevisst mot Amerikas sletter for å bekjempe ondskapen,
bevæpnet med sin versjon av seksløperen: Gitaren.
historien fra jegets synsvinkel dette vekker personlig empati fra
ett individ til et annet. 17
Et godt eksempel er Folsom Prison Blues, som fremmaner empati
overfor den dømte men tviholder på den dømtes individuelle
skyld. I vers tre påpekes det allikevel hvilken urett som ligger i
samfunnet, ved at de som også har skyld får fortsette livet, mens
jeg-personen må dø for sine synder:
I hear the train a comin’; it’s rollin’ ‘round the bend,
And I ain’t seen the sunshine since I don’t know when.
I’m stuck at Folsom Prison and time keeps draggin’ on.
But that train keeps rollin’ on down to San Antone.
I bet there’s rich folk eatin’ in a fancy dining car.
They’re prob’ly drinkin’ coffee and smokin’ big cigars,
But I know I had it comin’, I know I can’t be free,
But those people keep a movin’, and that’s what tortures me.
When I was just a baby, my mama told me, “Son,
Always be a good boy; don’t ever play with guns.”
But I shot a man in Reno, just to watch him die.
When I hear that whistle blowin’ I hang my head and cry.
Well, if they freed me from this prison, if that railroad train
was mine,
I bet I’d move on over a little farther down the line,
Far from Folsom Prison, that’s where I want to stay,
And I’d let that lonesome whistle blow my blues away. 18